Bjørn Ivar Fyksen er litteraturkritiker i Klassekampen og har tidligere gitt ut en sakprosabok om Alf Prøysen, basert på sin egen doktoravhandling om Prøysen. Nå debuterer han i tillegg skjønnlitterært, med bonderomanen «Gård og grunn».
Aktuell med romanen «Gård og grunn» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er vokst opp på Gran, på Hadeland, men flyttet til Oslo i 1998 og har bodd her siden. Jeg jobber i Klassekampen – deltid i debattredaksjonen og frilans for Bokmagasinet, der jeg har vært kritiker i ti–tolv år. Et par år var jeg redaktør der òg. Jeg har en doktorgrad i nordisk litteratur om Alf Prøysens prosaforfatterskap og vil hevde at jeg er den i landet som har lest Trost i taklampa grundigst. Jeg er en godt voksen romandebutant, men det har da vært mye lesing og skriving oppigjennom.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– I betydningen «det hadde vært artig», har jeg alltid villet bli forfatter, men jeg tenkte aldri på det som en mulighet da jeg var ung, og kastet derfor ikke bort tiden med en bråte skriveforsøk for skuffen. Det var først for en åtte-ti år siden jeg innså at forfatter var noe jeg faktisk bare kunne sette meg ned og bli. Ikke tilfeldig var dette på et tidspunkt i livet da økonomien begynte å bli romsligere. Sånn sett passer det bra å ikke debutere før du er blitt middelaldrende; ikke bare har du fått litt livserfaring og lest noen bøker, men mye av boliglånet er også nedbetalt. Fortsatt vet jeg ikke om det kan bli et yrke, men romanskriving er et tiltrekkende alternativ til ordentlig arbeid.
Hva handler boka di om?
– Den handler om å merke at verden omkring duver av sted i en helt annen takt enn det miljøet du selv tilhører, om å ha et bein i en annen kultur, nesten en annen tid, enn den der hele familien og slekta befinner seg. Mer konkret handler det om å tilhøre et svært tradisjonsbundet og utidsmessig gårdbrukermiljø på det indre Østlandet, der milepæler som fargefjernsyn, Berlinmurens fall og 22. juli har minimal betydning. Et sted der klokka og kalenderen nok viser det samme som i resten av samfunnet, men der ungdomsopprøret på 60- og 70-tallet ganske enkelt aldri fant sted.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Ideen til boka er livet slik jeg opplever det. Idet jeg hadde skrevet første setning, hadde ideen i tillegg fått form.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da vil jeg helst flytte meg over i en enda mykere stol, drikke vin, klappe katta og enten se gamle westernfilmer eller høre på jazz og mannsterke amerikanske bluesrockband som dropper vers og refreng til fordel for veldig, veldig langvarig og utflytende gitarjamming.
Av Leif Gjerstad
