(Intervju første gang publisert mai 1995)
Stockholm: Med sin klokkerene stemme har han sunget blå sanger om kjærlighetens «Wicked Game» på plate siden 1985, men kanskje aldri med mer innlevelse enn nå. Chris Isaak, «Forever Blue».
– 26. oktober 1993 er en dag jeg gjerne vil glemme, men alltid vil huske. Det var den dagen kjæresten min gjennom mange år fortalte at det var slutt. Jeg er gammel nok til å ha opplevd kjærlighetssorg før dette, men aldri så intenst og med slik smerte som denne gangen, forteller Chris Isaak (38) til NTB.
Vi treffer den amerikanske artisten i Stockholm, i anledning utgivelsen av hans femte (foruten samleplata «Wicked Game») studioalbum. «Forever Blue» slippes denne uka, og er breddfull av melankolske sanger som vi er blitt vant med fra Isaak. Men ifølge hovedpersonen altså enda litt tristere enn vanlig.
– Min øyeblikkelige reaksjon på bruddet var å skrive noen nye sanger, med mer sinne, blod og gørr enn mine tidligere litt «romantiske» sanger. Det var ikke noe jeg bestemte meg for, men da «bildene» hang på veggen, var det lett å se at de hadde et felles tema: bruddet, konstaterer Isaak.
Realistiske tekster
For Isaak er det et poeng at tekstene gir realistiske skildringer av det (ulykkelige) kjærlighetslivet.
– Når jeg skriver er det uten tanke på andre enn meg selv. Men når jeg velger låter til en plate luker jeg ut det aller mest private, slik at også andre mennesker kan relatere til mine sanger. Det er dette jeg alltid har likt så godt hos folk som Hank Williams og John Lennon. De skriver om sine liv, men på en måte som gjør at jeg føler at det også angår meg, sier Isaak som hevder at det tredje verset i en sang er det vanskeligste.
– Jeg skriver på rim, og det første verset er alltid lett. Da har jeg blanke ark som jeg kan fylle med hva jeg vil. Men når jeg kommer til det tredje verset har jeg brukt opp de rimene jeg kan, og derfra og ut kan det bli et rent helvete. Enkelte sanger fyller hele notatbøker, i evig jakt på det avgjørende tredje verset. Til gjengjeld kan andre sanger komme rekende som på en fjøl. For eksempel tok det bare 20 minutter å skrive tittelkuttet «Forever Blue».
Norskættet produsent
«Forever Blue» følger den samme oppskriften som han tidligere har hatt så stor suksess med. Musikerne er stort sett de samme som før, samtidig som hans norskættede produsent Erik Jacobsen har fått fornyet tillit nok en gang.
– På et tidspunkt foreslo Erik at jeg burde vurdere andre produsenter, og jeg avtalte også møte med noen. Men de fleste jaktet bare på den ene hiten, og de som var mest ærlige hørte på demotapen og spurte hva i all verden jeg skulle med en ny produsent til. Det lurte jeg også på, så jeg har holdt meg til Erik, sier Chris Isaak som imidlertid har med en ung og helt ukjent gitarist på plata, 19-årige Jason Morgan.
– Jeg hørte ham i en gitarbutikk og ble så imponert at jeg ba ham med i studio. Der gjorde han en så god jobb at det var først etterpå jeg skjønte at dette var hans første studiojobb noensinne. Dessuten ville han betale drosje og lunsj selv, og det er det ingen studiorever som gjør, smiler Chris Isaak.
Musikk og film
Da Isaak debuterte med «Silvertone» i 1985 trykket kritikerne ham til sitt bryst og trakk sammenlikninger med Roy Orbison. Men noen storselger ble Isaak ikke før David Lynch brukte Isaaks sang «Wicked Game» i filmen «Wild At Heart».
– David Lynch ga karrieren min et realt puff. Denne bransjen handler i stor grad om kontakter og flaks, og jeg har vært en av de heldige. For jeg treffer stadig folk som er virkelig talentfulle, men som aldri er kommet i nærheten av den suksessen de fortjener. Det er som et lotteri, og jeg har vært heldig som har vunnet, kommenterer Isaak kledelig beskjedent sin suksess med.
Flaks eller ikke, via Lynch har Isaak også fått filmroller. Både David Lynch (i «Twin Peaks – Fire Walk With Me») og Jonathan Demme (i «Gift med mafiaen» og «Nattsvermerne») har gitt Isaak småroller, men den største hittil er som en av hovedrolleinnehaverne i Bernardo Bertoluccis «Little Buddha».
– Det var den første filmen hvor jeg fikk anledning til å utvikle en karakter, og derfor også den filmrollen jeg har satt mest pris på, sier Isaak som etter høstens turné håper å få tid til å jobbe mer med film igjen.
– Men filmagenten min ringte her forleden og hevdet at jeg er en dårlig skuespiller, fordi jeg aldri leser de manusene jeg får og aldri heller ringer tilbake. Og ifølge ham må en så uengasjert skuespiller være en dårlig skuespiller, ler Isaak som likevel bedyrer at han har filmambisjoner.
– Jeg vil gjerne ha både flere og større roller. Men samtidig er jeg nok mindre ambisiøs enn tidligere. Jeg har jobbet så mye de siste ti årene at det jeg aller helst ønsker er mer fritid. Jeg liker for eksempel å surfe og har et fint brett stående i garasjen. Men jeg får aldri tid til å bruke det. Så det er heller i den retning mine ambisjoner går, å finne tid til slike ting.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 22. mai 1995)
Les også: Sølvstrupen fra Stockton (arkivintervju fra 1987)
