(Intervju første gang publisert mai 1991)
New York: Gjennom dørsprekken fra et hotellrom ved Central Park, Manhattan siver det ut akustiske gitarlyder og flerstemt sang blandet med hjertelig latter og muntre kommentarer. Det er herrene Jonas Fjeld, Rick Danko og Eric Andersen som har en siste uformell gjennomkjøring før den prestisjefylte klubbkonserten på Wetlands, i hjertet av Manhattan, natt til torsdag norsk tid.
Foranledningen til konserten er utgivelsen av trioens album «Danko, Fjeld, Andersen». Norsk utgivelsesdato er 3. juni, og selv om plata i denne omgang bare kommer i Skandinavia, har flere amerikanske selskaper meldt sin interesse og vil sitte ringside på Wetlands.
– Men denne plata har vi lagd i Norge for Norge. Ved denne korsvei er det det som betyr noe, understreker Rick Danko. Veteranen fra The Band er full av lovord overfor trioens plateprosjekt og ikke minst for vår egen representant Jonas Fjeld.
– Vi har funnet en personlig tone som minner meg om tidlige The Band-dager, den gang min gamle gruppe var som aller best. Og måten dette samarbeidet fungerer på, understreker nok en gang at musikere fra forskjellige land kan snakke samme språk. Hevder Danko mens han stemmer gitaren og sammen med Jonas Fjeld og Eric Andersen stemmer i en ny flerstemt sang fra sengekanten på rom 524.
– Det er litt trangt her på rommet, ellers kunne vi kanskje holdt konserten her, fleiper Jonas.
Han har allerede vært tre uker i USA og fått tid både til liknende hotelljammer på legendariske Chelsea Hotel samt noen konserter rundt om i USA. De fleste bare sammen med Eric Andersen, men på Lone Star i New York fikk de selskap både av Danko og enda et tidligere Band-medlem, Garth Hudson.
– Det har gått over all forventning, og publikum har til og med vært i ekstase når jeg synger versene på «Engler i sneen» på norsk, forteller Jonas som også har fått tid til å besøke Muddy Waters fødested i Mississippi. Og som sammen med NTBs utsendte tirsdag fikk tid til en liten svipptur ut til sitt amerikanske «hjem» på Staten Island, rett sør for Manhattan. Men ellers har denne uka stort sett gått med til øvinger, spilling og intervjuer.
Et fruktbart vennskap
Ingenting av dette var i Jonas’ hode da han en vinterdag i fjor helt tilfeldig traff Norges-vennen Eric Andersen i Oslo. De to begynte å snakke og dro hjem til Jonas for å spille litt, og før de visste ordet av var de i gang. Det nye vennskapet resulterte i noen nyskrevne låter, før Eric Andersen inviterte Jonas over til New York for å medvirke på en ny sang han skulle spille inn til et eget album.
– Jeg kjente til Jonas’ musikk fra før, og har alltid betraktet ham som den største låtskriveren i Norge, kommenterer Eric som har kjæreste og barn på Kløfta, men som av praktiske og økonomiske grunner har New York som base og fast adresse.
Duoen ble en trio
Vel over i New York traff de Rick Danko, ble med ham hjem til Woodstock og plutselig var duoen blitt til en trio.
– Jeg skulle ha en konsert i Woodstock, og fikk med meg både Jonas og Rick på scenen. Både publikum og vi havnet i ekstase, og det var der og da vi bestemte oss for noen Norges-konserter, fortsetter Eric Andersen.
Plateplaner som trio tenkte ingen av dem på på det tidspunktet. Men da de fikk forespørsel om liveopptak, bestemte de seg for å ta skrittet fullt ut og lage en studioplate i Oslo.
– Vi spilte inn 11 låter i løpet av seks dager. Noe av sjarmen med «Danko, Fjeld, Andersen» er at det er et utpreget overskuddsprosjekt. Det har vært vår felles kjærlighet for denne rotbaserte musikken som har muliggjort samarbeidet.
Flytter ikke
Jonas Fjeld har gjennom flere tidligere plater demonstrert sitt nære forhold til amerikansk rotmusikk. Og for noen år siden ytret han også visse ønsker om å etablere seg som låtskriver i USA.
– Men uansett hva som måtte skje med denne plata og samarbeidet mellom oss tre framover, er det helt uaktuelt for meg å flytte hit. Jeg føler meg allerede etablert nok, i den forstand at jeg har mange kontakter og venner som gir meg frihet til å prøve det meste jeg ønsker. Og siden jeg ikke har noen millionær-drømmer eller slikt no’, trives jeg best med basen min hjemme i Drammen, fastslår vår like jordnære som rotekte musiker i det slusene åpner seg over New York og pisker sitt dampende striregn ned på den glinsende asfalten noen etasjer nedenfor.
Av Leif Gjerstad
(Intervju publisert første gang i NTB 28. mai 1991)
