(Intervju første gang publisert april 1988)
Oslo: Blomsterbarnas harmoniske apostler fra de gylne 60-årene, The Mamas & The Papas, har gjenoppstått. Gruppen som med låter «California Dreamin’», «Monday Monday» og «Dedicated To the One I Love» la en hel verden for sine føtter for drøye 20 år siden har funnet tiden moden for et comeback.
Bakgrunnen for gjenoppstandelsen er al de har et budskap som de vil dele med resten av verden: «peace & love«, forteller sjefspappa John Phillips (52) strålende opplagt da vi treffer ham og resten av bandet på Sardines i Oslo, under deres ukelange Norges-turné nylig. Og antydninger om at «peace & love»- budskapet er vel nostalgipreget og kanskje også litt malplassert i dagens samfunn, vil ikke John Phillips & Co høre tale om.
– Vår tid likner mye på 60-tallet. Apartheid, våpenkappløp, krig og miljøspørsmål er brennaktuelle spørsmål i dag. Spørsmål som er nært beslektet med mange av de politiske kampsakene som sto på programmet for vel 20 år siden. Og i dag som den gang har mange musikere innsett hvor viktig det er at alle yter sitt i kampen for å bevare og bedre livet på moder jord. Tenk bare på Live Aid, Farm Aid, Amnesty International-konsertene, Sun City-prosjektet og så videre. Listen kunne gjøres mye lenger, fastslår gruppens sjefspappa John Phillips, retter litt på sin lange, grå hestehale og fortsetter:
– The Mamas & The Papas bidrag er å presentere håp og drømmer om en bedre verden. For det er det de alle fleste av våre sanger handler om, og det er for å spre dette positive kjærlighetsbudskapet som vi er kommet sammen igjen,
Ukelangt opphold i Norge
Sammen med resten av bandet (Phillips er eneste gjenværende fra glansperioden i 60-årene) sitter han tilbakelent i en sofa og ser ut til å nyte sitt første, ukelange Norges-opphold. Den hjertelige fleipen og praten går, ofte i et oppskrudd amerikansk tempo.
Mer enn gjerne snakker John Phillips og hans nåværende medpappa og medmammaer (datteren McKenzie Phillips, hans gamle venn Scott McKenzie og Spanky McFarlane) om fortid og nåtid. Og ingen av dem har noe imot å bli knyttet til hippienes budskap om «love, peace & understanding».
– Jeg blir ofte spurt om hvordan det føles å ha vært en slags musikalsk talsmann for hippie-bevegelsen, «de som skulle forandre å mye, men hvor alt gikk galt». Men for å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke spørsmålet. Det er ikke mange bevegelser som med fredelige våpen har klart å skape så varige forandringer i menneskesinn og samfunn som 60-årenes hippier klarte, hevder Scott McKenzie.
Flott sang, flott budskap
I dag husket utelukkende for en sang: «San Francisco (Wear Some Flo wers In Your Hair)».
— lkke meg mot. Det er en flott sang med et fint budskap, og det fins langt verre ting å huskes for. «San Francisco» hadde en så stor effekt at jeg den dag i dag både er stolt og glad over å få lov å synge den for publikum, kommenterer McKenzie som kort tid etter det plutselige gjennombruddet med «San Francisco» tok et like plutselig farvel med hele musikkbransjen.
– Jeg ble desillusjonert med utviklingen, brøt alle bånd og flyttet ut i ørkenen. Men min tilværelse som «dropout» varte ikke evig, og siden har jeg jobbet både med musikk, som skuespiller foruten mye annet rart.
Skriver raskt og impulsivt
«San Francisco» ble skrevet i løpet av 20 minutter av John Phillips, som har for vane å skrive raskt og impulsivt.
– Låter som ikke er ferdige etter 40-50 minutter kasseres øyeblikkelig. Ellers går spontaniteten og låtens innebygde styrke tapt, sier Phillips som videre trives utmerket med sin datter i gruppen og som ikke helt uventet helst setter en strek over hele 70-tallet.
– Det var et negativt tiår, både for musikken og meg selv, sier han med henvisning til sitt man- geårige stoffmisbruk – en «sump» som også hans datter Laura McKenzie Phillips satt fast i. Delvis trukket ned av sin far, slik han rystende åpenhjertig forteller i sin selvbiografi «Papa John». En bok han brukte fem år på å skrive.
– Det finnes ikke noe vanskeligere enn å skrive en bok hvor du så totalt må utlevere deg selv for at sannheten skal fram. Og det var jo hele vitsen med boken, fortsetter Phillips.
Spiller Mama Cass-låter
I samme slengen ber han oss om å avmystifisere Mama Cass Elliots død i 1974.
– Hun døde verken av stoff, alkohol eller av å ha blitt kvalt i sitt eget oppkast etter en matorgie, slik mytene så gjerne vil ha det til. Hun døde ganske enkelt av hjertesvikt, grunnet hennes store overvekt, sier John Phillips som lenge unnlot å spille noen av de sangene hvor Mama Cass sto mest sentralt.
– Men i dag føler jeg ikke det som noe problem lenger, og nå spiller vi det vi lyster, avslutter Phillips som på vei inn i garderoben kan avsløre at hans «forsvunne» LP fra 70-tallet, med Mick Jagger som produsent og Keith Richards som gitarist, muligens dukker opp i løpet av 1989. Og ikke minst, at The Mamas & The Papas går i studio i juni for å spille inn en ny LP.
– Noe av det får du høre seinere i kveld, selv om hovedvekten naturlig nok ligger på vårt materiale fra 60-årene. Fremført nøyaktig slik som du husker oss fra 60-årene. Bare vent og se, flirer John Phillips.
Nostalgisk moro
Og ventet gjorde vi, men kan nok bare gi John Phillips delvis rett. Uten å forringe Spanky McFarlanes innsats, den samme kraftige stemmen som Mama Cass hadde, har Spanky ikke. Men bortsett fra det ble det et trivelig gjenhør med de gamle ungdomsheltene. Fremfor alt da de presenterte sine gamle klassikere «California Dreamin» og «San Francisco» endog to ganger. Da sto jubelen i taket og de gode vibrasjonene svevde gjennom lokalet.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i flere aviser i april 1988. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende, 13. april 1988)
