(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – Det sies at vår musikk er pessimistisk, og det stemmer sikkert. Men fremfor alt vil jeg beskrive musikken som realistisk, for England er et land i krise, sier Martin Gore.
Martin Gore (24) snakker rolig og lavmælt, der han kikker fram under sitt hvitblekete har. Sammen med Dave Gahan, Andy Fletcher og Alan Wilder utgjør han Depeche Mode, synthgruppen fra London som nettopp har gitt ut sin sjette LP, «Black Cclebration», og som nylig spilte for over 3000 tilskuere i Skedsmohallen.
Det er Gore som skriver alt materialet til Depeche Mode, og det har han gjort siden Vince Clarke i 1982 forlot gruppen for å starte Yazoo sammen med Alison Moyet. Det manglet ikke på dystre spådommer om Depeche Modes framtid etter Clarke. men de er blitt gjort grundig til skamme. Av alle britiske synthgrupper fra det tidlige 80-tall, er Depeche Mode i dag så å si alene igjen som en kreativ og kommersiell kraft.
Hardt arbeid
-Hva vår overlevelsesevne skyldes? Andy Fletcher tygger litt på spørsmålet før han svarer: – Mye hardt arbeid og en porsjon flaks. Da Vince forlot oss var vi for unge og naive til å skjønne det presset som hvilte på våre skuldre. Vi bare fortsatte å jobbe, og i tråd med Martins sanger videreutviklet vi musikken i en litt hardere, industriell og muligens mindre popbetont stil. Og i dag er vi så etablerte at vi får lov til å eksperimentere uten at fansen av den grunn snur oss ryggen.
På de to LPene «Some Great Reward» og «Black Celebration» prydes coveret av menneskekalde mastodontfabrikker som truende ruver foran og over livet, representert henholdsvis ved et ungt par og noen blomster. Og Martin Gores tekster dveler gjerne ved det samme tema. «Celebrate the fact/that we’ve seen the back/of another black day», synger Depeche Mode på tittelkuttet «Black Celebration».
Privilegerte
– Vi er privilegerte i forhold til andre engelske ungdommer. Vi har en jobb som vi trives med og som vi kan klare oss økonomisk på. Derfor bør vi kanskie ligge litt lavt i vår svartmaling av dagens samfunn, det kan lett virke som vi er både hovne og utakknemlige, noe vi ikke er. Men seiv om vi har vært heldige, lever vi jo fremdeles midt i dette kriserammede samfunnet. Og det preger oss i like stor grad som alle andre som ser omgivelsene slik de er. I stedet for å lukke øynene og leve på illusjoner, hevder Martin Gore.
– Du blir ofte beskyldt for å skrive naive tekster?
– Ja.. Og ofte er jeg enig. smiler Gore. – Jeg skriver på en direkte måte uten å skjule mine meninger bak dyptpløyende filosofi. Men at tekstene er naive, betyr lite. Det som betyr noe er at de er ærlige.
Få lytter på tekstene
Seiv om gruppen har mye på hjertet, har de liten tro på at rocketekster har særlig opinionsdannende gjennomslagskraft.
– Det er de færrese som lytter på tekstene, og denne minoriteten har stort sett samme synspunkt som oss uansett, hevder Martin Gore og fortsetter:
– Selv om ordene er viktige, er derfor den generelle stemningen på en plate enda viktigere. Det er også grunnen til at vi i så stor grad bruker avanserte synther og annen høyteknologi i vår musikk. Vi føler at det fanger essensen i mine sanger og tanker bedre enn tradisjonelle gitarer kunne ha gjort.
– Men det betyr ikke at vi ikke liker gitarbasert musikk, skyter Andy Fletcher inn. – Faktum er at det meste av det vi liker og lytter på av andre artister er tradisjonell gitar-bass-tromme-musikk.
Takk til fansen
– Mange «høyteknologiske» musikere trives best i et platetudio. Hva er drivkraften bak Depeche Modes turneer: Spilleglede eller et «takk-til-fansen»?
– Skal vi være helt ærlige, passer nok det siste best på oss. Likevel er det også andre vel så vektige grunner til å spille live. Å trekke seg helt tilbake til en studiotilværelse er farlig. Ikke bare mister du kontakten med fansen, du mister også kontakten med det virkelige livet. Og hva har du da igjen a skrive om. spør Martin Gore.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet opprinnelig publisert i april 1986 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)
