(Intervju første gang publisert september 1986)
Oslo: – Hvis jeg ikke var musiker, ville jeg helst vært vagabond. Så lat som jeg er, synes det å være det eneste reelle alternativet som jeg kunne trives med.
Kim Larsen smiler. Bredt og hjertelig, som så mange ganger før. Dansken som er noe bortimot en nasjonalhelt i sitt hjemland, og som bare i Norge har solgt flere hundretusener av sine to siste LPer, «Midt om naften» og «Forklædt som voksen».
Med en røyk i den ene hånden og en øl i den andre sitter han avslappet og tilbakelent i en sofa. Det er midt på en søndag, og fremdeles noen timer igjen før han skal på scenen i Oslo Konserthus. I likhet med konserten kvelden før har den vært utsolgt lenge. Det er mange som vil se «den blide dansken», og det er mange forskjellige typer mennesker å se blant publikum. Og Kim selv trives opplagt på scenen.
– Det er belønningen, sier han. – Å spille for folk er noe helt annet enn å slite i et platestudio. Studiolivet har jeg aldri kunnet fordra. Eneste grunnen til at jeg gidder å spille inn LPer er at jeg vet det er nødvendig for å lokke folk til konsertene. Det er via mine plater som folk lærer å kjenne min musikk og blir nysgjerrige nok til å komme på mine konserter.
Gasolin
Første gang vi hørte om Kim Larsen var i 70-åra, da han slo igjennom som medlem av gruppa Gasolin, det største og mest populære danske pop/rockband i 70-åra. Men parallelt med Gasolin ga Kim allerede den gang ut solo-LPer, og spørsmålet om hvorvidt Gasolin ble oppløst fordi gruppa sto i veien for Kims solokarriere faller derfor naturlig…
– Karriere? Nei, det er et ord jeg ikke liker. Karriere er for forretningsmenn, ikke for meg. Jeg bare spiller musikk og har det gøy, korrigerer Kim og gjør en av sine mange grimaser for å understreke sitt poeng før han fortsetter:
– Men svaret på ditt spørsmål er enkelt og greit at vi sluttet fordi vi etter nærmere åtte år ikke hadde noe mer å si. Vi hadde gått tomme, og heller enn å fortsette som et meningsløst band gikk vi separate veier.
Til New York
Kims vei fra Gasolin-berømmelse til dagens superstjernestatus gikk via New York, dit han dro i 1979. Der ble han i tre år og spilte inn to LPer, før han sammen med kone og barn vendte tilbake til København igien.
– Det meste av kulturen vår i dette århundre kommer derfra. Folk sier at jeg er sterkt påvirket av dansk sang- og vise tradisjon, og det stemmer sikkert. Men jeg har nok hentet like mye fra den amerikanske musikk-kulturen, og etter Gasolin følte jeg derfor et sterkt behov for å oppleve disse «fremmede» røttene på nært hold. Jeg måtte oppleve myten om USA seiv, og ikke bare få den servert av andre. At jeg så fant ut at den amerikanske myten — i mine øyne — ikke holdt, spiller mindre rolle.
– Hvis jeg skal være litt slem, er det her fristende å tilføye at det ikke bare var myten om USA som ikke holdt for deg. I mine ører framstår dine to «amerikanske» LPer som de klart minst vellykkede. Den sjarmerende og personlige atmosfæren som preger dine danske LPer forsvant på USA-LPene. De ble bare strømlinjeformede og anonyme..
– Ja, ja. I stedet for å bli sinna eller såret smiler Kim atter en gang med hele ansiktet, og vel så det.
Lagde noe som ikke var eget
– Skal jeg si deg hva som gikk galt? Jo, at jeg prøvde å tilegne meg et musikkspråk som ikke var mitt eget. Og det kan aldri gå bra. Det beste du da kan håpe på er å bli en brukbar kopi av noe annet, og det må da være mye morsommere å være noe eget, i stedet for bare å leve giennom andre, fastslår Kim, som likevel ikke angrer et sekund på årene i New York.
– Jeg ser på tida over there som en morsom og lærerik treårig utdannelse, som jeg er sikker på jeg drar nytte av. Men ikke spør meg hvordan, for det vet jeg ikke. Dessuten interesserer ikke slike intellektuelle analyser av musikk meg noe særlig. For meg handler musikk om følelser, og verken følelsene eller musikken blir noe bedre fordi at man diskuterer den. Se bare på fuglene. De savner helt menneskets evne til å analysere det de gjør, men som sangere er de likefullt mennesket helt overlegent, sier Kim, som videre hevder at han har et like avslappet forhold til andres vurdennger av egne prestasjoner.
– Selvsagt leser jeg hva journalister skriver om meg, men jeg kan da ikke ta deres ord høytidelig, kan jeg vel, spør Kim muntert mens han ser rett på meg.
– Journalistenes anmeldelser minner meg på mange måter om den gang jeg var barn og lekte med de andre som bodde samme gard. Noen ganger mens vi moret oss stort kom det noen fra en annen gård som ville være med å leke. Men da de hørte hva vi lekte, sa de «Æsj, den leken er for kjedelig. Den gidder ikke jeg å være med på.» Men for oss spilte disse ordene ingen rolle. Vi moret oss jo uansett, så hvorfor skulle vi bry oss om andres meninger. Hvis de ville være med så var det ok, hvi ikke så var det også ok. Og akkurat slik føler jeg overfor min musikk. Jeg spiller for å ha det gøy, og så lenge jeg trives med det kan jeg ikke bekymre meg for hva en eller annen anmelder vil skrive, for da ville jo mye av den spontane gleden ved å lage muskk bli borte…
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser høsten 1986. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis, 16. september 1986)
