Bokanmeldelse: Henning Mankell «Svenske gummistøvler»

(Anmeldt på oppdrag for Magasinet BOK)

HENNING MANKELL:

Svenske gummistøvler

Roman

273 sider

Gyldendal forlag

Svenske-gummistoevlerI oktober i fjor forlot Henning Mankell denne verden, etter en tids sykdom. Nå foreligger hans farvel med oss, i form av den lille romanen «Svenske gummistøvler».

Det er en frittstående fortsettelse av ti år gamle «Italienske sko», hvor han dvelte ved lengselen etter det søreuropeiske fellesskap. I «Svenske gummistøvler» har Mankell snudd fokus, ved å plassere den pensjonerte legen Fredrik Welin på en liten øy i den sørøstsvenske skjærgården.

Både i fysisk og mental forstand er avstanden til «Italienske sko» stor, med spennene fra et par håndsydde italienske sko som det mest konkrete – og nesten også eneste – bindeleddet. For skospennen er alt som overlever en brann som legger den pensjonerte legens skjærgårdshus og liv i ruiner. Det er også omrisset til en varm historie som mer enn noe reflekterer over tap, ensomhet, svik, lengsel og døden. En historie som i ly av Mankells egen død lett kan framstå som et slags gravskrift.

Huset brenner ned

Den ytre handlingen åpner riktignok som en krim, ved at vi allerede på første side får være vitne til en voldsom brann bokas hovedkarakter med nød og neppe overlever. Den aldrende legen får beholde livet, men huset som besteforeldrene i sin tid bygget og som han er så knyttet til brenner ned til grunnen. Alt (unntatt skospennene og et umake par gummistøvler) går tapt, og Welin får tid til å reflektere over dette mens han skuer ut over «intethetens osean» utenfor huset på den lille skjærgårdsøya.

Etterforskningen fastslår kjapt at husbrannen er påsatt, og funderingene over hvem som kan ha tent på ligger hele tida under. Det kommer også mer til overflaten når ytterligere to hus på andre avsidesliggende øyer i nærheten kort tid etter lider samme skjebne.

Jakter på gummistøvler

Likevel er det lite vi får vite om etterforskningen og eventuelle framskritt der. Det er liksom noe som bare foregår i det fjerne, mens Fredrik Welin er opptatt av sin jakt på et par nye svenskproduserte – ikke kinesiske! – gummistøvler.

Tapet av de italienske skoene har han forsont seg med, men hvem kan vel møte livets høst uten reale gummistøvler på beina? Mankell spiller på symbolikken her, mens han lar Welin spinne sine betraktninger rundt alderdom og den begrensende bevegeligheten den langsomt men sikkert medfører, før det endelige punktum settes med døden.

Men selv om Fredrik Welin lever alene, er han ikke nødvendigvis ensom. Han har framfor alt noe kontakt med sin mystiske datter Louise, den innflyttede journalisten Lisa Modin og det pensjonerte postbudet Ture Jansson på en naboøy.

Alle relasjonene er litt kompliserte og preget av usikkerhet og avstand, på hver sin måte. Så mens både hans datter (som han vil bli bedre kjent med) og den kvinnelige journalisten (som han lengter etter) holder en viss vennligsinnet avstand, prøver Welin selv å holde det pensjonerte postbudet på armlengdes avstand. Noe som ikke alltid er like lett.

Refleksjoner om slutten

Samtidig som brannen har lagt Welins liv i ruiner og innbyr til refleksjoner rundt tapet, blottlegger det også et svik som han bakser med å forstå. På den annen side fører brannen (sammen med dramatiske hendinger i Paris) ham nærmere sin datter, og under gjenoppbyggingen av hjemmet framstår det å kunne etterlate noe til datteren og kommende slekter som en viktig drivkraft for den aldrende legen.

At Welin har forsont seg med fortiden og sin skjebne kommer også klart fram da han graver ned den italienske skospennen som en slags grunnstein i det nye huset. Hva skal han vel med italienske sko i den svenske skjærgården, når han endelig har fått sine svenske gummistøvler? Spør Henning Mankell i et filosofisk og vakkert farvel.

Av Leif Gjerstad

(anmeldelsen ble skrevet på oppdrag for magasinet BOK og ble publisert i bladet som kom i salg i begynnelsen av mars)

Legg igjen en kommentar