Family – en del av familien

Family, den gang de var en sammensveiset familie. (Foto: www.familybandstand.com)

Det hører ungdommen med å være überkul og overbevist om å ha skjønt alt. Family og Roger Chapman ble mitt første offer på dette kule kredalteret.

Da jeg som ung tenåring begynte å kjøpe LPer (dyr investering den gang!) var Familys debutalbum «Music In A Doll’s House» fra 1968 en av mine aller kjæreste nyanskaffelser. Jeg elsket den hese vibratoen, men også uttrykksfulle stemmen til Roger Chapman, og jeg elsket deres musikalske visjoner og utforskertrang. Ekte progressiv holdning med klare psykedeliske elementer, og med en stilmessig og sonisk lekenhet som inkluderte den tidsriktige moroa med stereoeffekter, der de i kuttet «Old Songs New Songs» lot lyden fare som en bordtennisball fram og tilbake mellom høytalerne. Herlig!

Hypet Family

Sammen med noen få andre var Family et av  de bandene i den kulturelle undergrunnen (dvs de som ikke alle kjente) den gruppa jeg hypet mest overfor venner. Og det kan jo ha vært ille, så misjonsorientert som jeg var på den tida.

Men for Family gjaldt nok denne særstillingen hos Leffe bare en relativt kort tid. For mens debutalbumet aldri ble mer enn en vel bevart hemmelighet for noen av oss innvidde (med John Peel som Family-guru), nådde den mer straite oppfølgeren «Family Entertainment» niende plass på den britiske albumlista året etter. Og enda bedre gikk det for tredjealbumet «A Song For Me», enda den faktisk var deres dårligste så langt. Og bedre kunne det jo ikke sies. Family og Roger Chapman hadde solgt ut! Og det var jeg ikke sein om å la de som lurte høre.

Skapfan

På kammerset hørte jeg likevel en hel del både på «Family Entertainment» og de andre LPene fram til og med glimrende «Bandstand» i 1972. Jeg var også fan nok til å gå på deres første Oslo-konsert (Folkets Hus?) og selvsagt var jeg også på Kalvøya, da de spilte der i august 1972.

Apropos Kalvøya, er det også litt interessant at jeg i forbindelse med et bokprosjekt om festivalen jeg for tida jobber med, har støtt på mange som trekker fram nettopp Family som et av høydepunktene på 1970-tallet. Noe som har overrasket meg litt, fordi jeg hele tida har trodd at Family var et band som var ganske stort der og da, men som raskt ble glemt da storhetstida var over. De mange tilbakemeldingene jeg har fått, kan tyde på at de hadde mer trofaste fans og lenger levetid enn så.

Debuten best

Rent nøkternt levde de faktisk ikke så lenge, for det ble med sju år, fra de startet i Leicester i 1966 til de ble oppløst høsten 1973. Og med tanke på alle utskiftninger og annet rot innad i bandet, er det i grunn ganske imponerende at de klarte å gi ut sju studioalbum i løpet av sin relativt korte tid sammen!

Men selv om jeg kanskje var for kred-streng med dem den gangen, står jeg likevel på at de aldri ble bedre enn på debuten. Det var med «Music in a Doll’s House» (produsert av Traffic-Dave Mason) de skrev seg inn i historien, og deres eklektiske lek med og utforsking av sjangere på den LPen bød på flere nyanser enn deres mer sjangertro og kanskje også konforme oppfølgere gjorde. Noe av dette kan muligens forklares ved at de i løpet av kort tid mistet bassist/multiinstrumentalist Rick Grech (gikk til Blind Faith) og saksofonisten Jim King (fikk sparken), og at r&b-orienterte Chapman i den anledning strammet rocketøylene i bandet litt.

Både Grech og King har forlatt oss (Grech i 1990, King i 2012), men 75-årige Chapman (fyller 8. april) er fortsatt aktiv – og har faktisk de siste årene også samlet Family for noen konserter og festivaljobber i ny og ne. Men før jul inviterte Chapman og hans gamle familiemedlemmer til det de forsikret var Familys aller siste konsert noensinne, i hjembyen Leicester 22. desember.

Der hadde det sikkert vært moro å være, men trolig er det bare å innse at det ikke blir noen flere slike sammenkomster. Men i familiealbumet har Roger Chapman og Family fortsatt en selvskreven plass.

Av Leif Gjerstad

PS! For dere som måtte lure, så gikk Chapman etter Family videre med bandet Streetwalkers, før han gikk solo med albumet «Chappo» (1979) og bandet Shortlist bak seg. Siden er det blitt et 20-tall plater, med og uten Shortlist, men så vidt vites ingen nye studioplater siden 2009.

Les også: Roger Chapman lever ryddig (arkivintervju fra 1982)

Se video: