For en uke siden hadde Leffe en oversikt over«nye» artister som hadde lagd glimrende 2016-plater. I dag slår han et slag for gamle veteraner som har forgyllet årets første halvår.
Og en slik liste må nødvendigvis starte med årets første høydepunkt, som bare et par dager etter utgivelsen ga oss årets første sjokk og største nedtur: David Bowie
David Bowie «Blackstar»
Albumet kom bare et par dager før hans død, etter et sykdomsforløp han hadde klart å holde skjult for alle unntatt de aller nærmeste. Det var et sjokk å miste Bowie, men samtidig føles det bare så godt at han leverte et så fantastisk bunnsolid album. Og selvsagt en plate veldig forskjellig fra forgjengeren «Next Day», der han bruker en jazzkvartett fra New York for å utforske nytt terreng. Lekent og sprettent, men også med vage forbindelseslinjer til det øde, soniske landskapet som preget hans Berlin-trilogi. Og tekstene? Mystiske og fulle av bibelske referanser som fikk en helt annen betydning da vi skjønte han her hadde iscenesatt sin egen avskjed. Takk for alt du ga oss, Bowie. Takk for at du sa farvel med en så suveren plate!
Les også: David Bowies svarte stjerne
Iggy Pop «Post Pop Depression»
Naturlig å ta spranget fra Bowie videre til hans gamle kompis og samarbeidspartner Iggy Pop, som hevder at dette albumet med stor sannsynlighet blir hans siste. Akkurat det gjenstår å se, men samarbeidet med Josh Homme (Queens of the Stone Age) har resultert i noe av det aller beste som Iggy har gjort siden tida sammen med Bowie i Berlin. Apropos påstanden om å trekke seg tilbake, styrkes den faktisk av tekster som i stor grad reflekterer over temaer som å bli gammel og faktisk også døden.
Les også: Opptur med Iggy Pop
Paul Simon «Stranger to Stranger»
Simon blir 75 år til høsten, men årets plate med ham viser at alder er et relativt begrep. «Stranger to Stranger» bobler over av kreative påfunn og tydeliggjør Simons nysgjerrighet, samtidig som du straks hører at dette ikke kan være noen andre enn han derre lille fyren fra New York som boltrer seg i oppløftende rytmer fra hele verden. Og som alltid, en sofistikert produksjon og gjennomtenkte tekster som oser kvalitet hele veien.
Lucinda Williams «The Ghosts of Highway 20»
En av mine personlige favoritter har lagd en av sine beste plater med doble Highway 20. Som vanlige opererer hun et sted mellom country, gospel og rock, og det er en fryd å høre hennes stemme som seigt, slørete og snøvlende formidler personlige opplevelser med lyrisk presisjon.
Radiohead «A Moon Shaped Pool»
Er et band som albumdebuterte for «bare» 23 år siden å regne som veteraner? Vi lar tvilen komme tiltalte til gode, ettersom årets plate med det litt mystiske Oxford-bandet faktisk er en av deres beste. Uten at de er blitt mindre grandiose enn Thom Yorke & Co pleier å være, har plata litt skarpere kanter og en litt mer popete tilnærming som kanskje gjør den litt lettere tilgjengelig enn mye av det de ellers har gjort.
Av Leif Gjerstad
Les også: Seks album du må høre
