Gregg Allmans verdige farvel

Gregg Allman i 2009. (Foto: Jonathan Bayer/Creative Commons)

Vi har de siste par årene fått en ny bølge innen rocken. Artister som David Bowie, Leonard Cohen og Glen Campbell har visst eller følt at slutten nærmer seg, og tatt farvel med et album nært knyttet opp til dette. Siste mann ut er Gregg Allman, som døde i mai og tar et verdig farvel med albumet «Southern Blood».

Det er godt mulig at jeg tar litt feil her, men jeg har alltid hatt litt inntrykk av at nordmenn flest ikke helt har skjønt hvor stor og sentral Gregg Allman har vært i amerikansk musikk. Allman Brothers Bands første storhetstid ble jo kraftig amputert av to dødsfall (storebror og gitarist Duane i 1971 og bassist Berry Oakley i 1972) og uhorvelige mengder dop, og var vel dermed nesten over før bandet internasjonalt nådde utover den indre kjernen med «spesielt interesserte» som du alltid finner alle steder til enhver tid.

Og dermed gled Gregg Allman og det etterhvert gjenforente Allman Brothers Band mest inn i rekken av «gode band og artister» som kanskje manglet det litt spesielle – og i hvert fall den store hiten – for å innta en naturlig plass blant de aller, aller største. Noe av skylden for dette får opplagt Gregg Allman ta på sin egen kåpe, etter mange år med alkohol og tungt dopmisbruk. Det tok litt for lenge fokus vekk fra musikken, slik at alt som kom fra den kanten ikke var like bra.

Pionerer og frontfigurer

I sitt hjemland spilte dette likevel mindre rolle. Der var hans virke med Allman Brothers Band stilskapende, og den lurvete sørstatsgjengen framsto som de opplagte pionerene og frontfigurene for Southern rock. Sjangeren som på en tidligere ukjent måte forente rock og blues (med en liten dose country innimellom) og med Allman Brothers Band som erkeeksempel på noen som tør å ta den helt ut.

Ved siden av Grateful Dead ble ABB de fremste eksponentene på 1970-tallet for rockmusikere som søkte friheten i lange jammer. Og ikke minst viktig: som musikere hadde disse to bandene også den musikalske intuisjonen, forståelsen og det tekniske håndlaget som skulle til for å ro det i land.

For Allman Brothers Band gjaldt i tillegg at de ikke bare pleiet nær kontakt med det sorte musikkmiljøet i framfor alt Muscle Shoals, de hadde også en farget i bandet sitt, Jay Johanny «Jaimoe» Johanson. Noe som langt fra var uproblematisk i de amerikanske sørstatene for 40-50 år siden.

Helsen sviktet

Alt dette har vært med på å gi Gregg Allman en plass blant de helt store i sitt hjemland, og da han gikk ut av tiden 27. mai, var det ikke måte på den oppmerksomheten han fikk i mediene. Og det enda ingen kunne være direkte forbauset over at døden banket på hans dør. Det var tross alt velkjent at gamle dagers synder med rus og det hele gjorde at helsen hadde sviktet de siste årene, ikke minst etter at han gjennomgikk en levertransplantasjon i 2010. Noe som blant annet medførte at han måtte avlyse sin headlinerjobb på Notodden Blues Festival i 2014 og at Allman Brothers band tok et endelig livefarvel med publikum gjennom en lang konsertrekke i New York seinere samme høst.

Les også: Gregg Allman er død

Det endelige varselet om at slutten nærmet seg fikk Gregg Allman i fjor høst, da kreften i leveren ikke lot seg stoppe, men spredte seg. Men i stedet for å sette seg ned og innvente døden, kontaktet han produsent Don Was og oppsøkte FAME-studioet i Muscle Shoals, Alabama, hvor ABBs plateeventyr en gang i tiden startet.

En gripende oppsummering

Bortsett fra nærmeste familie og Don Was fikk ingen vite at Gregg Allman var uhelbredelig syk. Men nå som «Southern Blood» foreligger er det lett å se at Gregg Allman nærmet seg plateprosjektet med et mål for øyet: å ta et musikalsk farvel med en plate som stilistisk kan oppsummere hans nesten 50 år som plateartist. Underveis også med mange verbale meldinger som det er vanskelig å ikke bli grepet av. Slik som da han i den ene nye, egenkomponerte låten «My Only True Friend» synger «I hope you’re haunted by the music of my soul when I’m gone». Eller når han i Bob Dylans «Going Going Gone» synger «I’m closing the book on pages and text / And I don’t really care what happens next». Eller for den saks skyld når han I Tim Buckleys «Once I Was» spør «Do you ever think of me?».

Andre nøkkelkutt på «Southern Blood» er Grateful Deads majestetiske og dvelende skjønne «Black Muddy River» og ikke minst sistekuttet «Song For Adam». Skrevet av Jackson Browne for en avdød venn, men i Greggs versjon med storebror Duane i 1971 i tankene. Og hvor Greggs stemme ifølge NPR knakk sammen i linjene «When I stood myself behind, I never felt so strong / Still it seems he stopped singing in the middle of his song». Han klarte aldri å fullføre denne sangen, og siden Don Was heller ikke ville presse ham til det, ba produsenten derfor i stedet Jackson Browne om hjelp til å sette punktum.

Med «Southern Blood» har Gregg Allman tatt et emosjonelt farvel med en verdig oppsummering av 50 års liv som sørstatsmusiker.

****

Jeg traff Gregg Allman ved to anledninger, først i Austin, Texas 1987 og deretter i New York 1991. Det ble to minneverdige og litt spesielle møter som jeg tidligere har fortalt om og som du kan lese om her: Rød plysj og hotellnatt med Gregg Allman 

Og de to intervjuene med ham kan du lese her:

Les også: Sørstatsrockens far (arkivintervju fra 1987)

Les også: Gregg Allman: Allman for alle mann (arkivintervju fra 1991)

 

Av Leif Gjerstad

 

PS! Skal du til USA i løpet av høsten kan det kanskje være av interesse å vite at det arrangeres en litt omreisende konsertserie ved navn «Laid Back Festival – In the Spirit of Gregg Allman» med artister som Jackson Browne, Little Steven, Steve Winwood, Peter Wolf, Lynyrd Skynyrd og Sherol Crow på programmet. Datoene og detaljene finner du her: Laidback Festival

 

Legg igjen en kommentar