Ikke helt Dixie

(Sak opprinnelig publisert i Klassekampen i mars 2014)

Dixie Chicks kommer til Oslo Spektrum våren 2016. (Foto: Wikimedia Commons)

Dixie Chicks kommer til Oslo Spektrum våren 2016. (Foto: Wikimedia Commons)

For elleve år siden ville amerikanske patrioter la dem brenne i helvete. Tirsdag 18. mars står endelig Dixie Chicks på en norsk scene, for aller første gang.

Ingen countryartister har hatt så stor suksess de siste 15 årene som Dixie Chicks fra Texas. De har solgt over 30 millioner album bare i USA, håvet inn 13 Grammys og utallige andre country awards.

Likevel har det siste tiåret for søstrene Emily Robison og Martie Maguire samt Natalie Maines handlet mest om en tilsynelatende uskyldig setning sistnevnte uttalte på en konsert i London, rett før Irak-krigen i 2003: «Bare så dere vet det, vi skammer oss over at presidenten i USA er fra Texas».

Seksten ord som skapte en storm uten like, som nesten veltet hele karrieren og muligens også kan forklare hvorfor trioen ikke har gitt ut noe nytt album siden «Taking The Long Way» i 2006. Åtte år etter er det fortsatt ikke kommet noen klare signaler om det faktisk blir flere plater med Dixie Chicks, og det gjenstår derfor å se om deres første egne turné på syv år, «Long Time Gone», representerer et comeback eller avskjed.

Suksessjentene

Da helvetet brøt løs, var det bare to måneder etter at Dixie Chicks hadde framført nasjonalsangen «Star Spangled Banner» på USAs største sports- og tv-begivenhet Superbowl, en ære som bare blir forbeholdt de største nasjonale ikonene. Men så var da også Dixie Chicks de perfekte «all american girls».

De solgte tolv millioner plater i USA av gjennombruddsalbumet «Wide Open Spaces» i 1998, og de fulgte opp med nesten like mange på oppfølgeren «Fly» året etter. Da «Home» kom i 2002, var de så store at de i åpningskuttet «Long Time Gone» også kunne refse den mer markedstilpassede countryen som ellers dominerte på den tiden. Eller for å si det med deres egne ord: «now they sound tired but they don’t sound haggard/they got money but they don’t have cash/they’ve got junior but they don’t have hank».

Dixie Chicks kunne ikke gjøre noe galt. De var pene, de var sjarmerende og med sin ektefølte countrymusikk framført med feler, banjoer og mandoliner æret de den amerikanske tradisjonen, samtidig som låtene deres sprudlet med en fengende friskhet som revitaliserte countryen. De representerte den type suksesshistorie som amerikanerne elsker.

Voldsomme reaksjoner

På det tidspunktet hadde de heller aldri sagt eller gjort noe som tydet på noe større politisk engasjement. Men å stille spørsmål ved president Bushs aggressive «enten er du for eller mot oss»-doktrine og hans krigshissende demagogi var alt som skulle til for å støte dem ut i mørket som USAs fremste hatobjekt.

Og aller størst var reaksjonen i de patriotiske og stort sett konservative country-kretsene som tidligere hadde omfavnet Dixie Chicks med uforbeholden kjærlighet. Singelen og listetopperen «Travellin Soldier» sank som en stein og falt helt ut av listene i løpet av to uker etter at Maines torde å kritisere Bush og hans krigsplaner.

Samtidig boikottet radiostasjonene Dixie Chicks og sluttet å spille dem. Noen etter eget initiativ, andre med en unnskyldning om at lytterne forlangte en «Dixie Chicks-frisone». Som det ikke var nok, ble det også lagd store bål hvor man kunne kaste og brenne Dixie Chicks-platene, slik man 40 år tidligere gjorde da John Lennon sa at han for mange ungdommer betød mer enn Jesus. Og joda, der bål ikke var nok kjørte en 15 tonns traktor i Lousiana over platene til Dixie Chicks.

De skulle jevnes med jorda og brenne i helvete. De mottok mange konkrete dødstrusler, med forslaget om å binde Natalie Maines til en bombe og droppe den over Irak som et av de mer originale.

Nærgående dokumentar

– Ingen jeg kjenner kunne forstå hva som skjedde. Hvis noen bare hadde latt være å kjøpe våre album, greit nok. Men snøballeffekten tok det helt inn i det absurde. I den perioden fikk vi se de mest heslige sidene ved mennesket, kommenterte Martie Maguire i 2006 til The Guardian. Avisa som tre år tidligere hadde inkludert Maines nå så berømte setning i sin anmeldelse av bandets London-konsert.

Mye av dette er gjort rede for i den glimrende dokumentarfilmen «Shut Up and Sing» som kom høsten 2006. Men det både denne filmen og tida etter viser er også hvordan Maines & Co vokste som mennesker. De nektet å bøye seg for sine kritikere, og sto heller for det de mente. Riktignok prøvde Maines seg på et lite «unnskyld president» for ordlyden rett etter at helvete brøt løs, men da brannslukkingsøvelsen ikke inkluderte et «unnskyld for hva jeg mener» fungerte det mer som å helle bensin på bålet. Noe som bare økte motstandslysten hos de tre kvinnene. De hadde tross alt fortsatt mange fans, og konkluderte med at de som falt fra var av den typen de ikke lenger ville assosieres med.

Tar oppgjør

Dette kan også forklare hvorfor trioens neste – og foreløpig siste – album, «Taking The Long Way» (2006) ble som den ble. Utstøtt av det tradisjonelle countrymiljøet og i heftig krangel med den konservative Bush-supporteren og countryartist Toby Keith – Maines svarte på angrep fra Keith ved å stille i en t-skjorte med påskriften F.U.T.K. (dvs «fuck you toby keith») – søkte de seg til superprodusent Rick Rubin og allierte seg i studio med musikere fra blant andre Red Hot Chili Peppers og (Tom Pettys) Heartbreakers. Det førte musikken inn i et mer rockete terreng, samtidig som tekstene var mer modne og alvorstunge enn tidligere Dixie Chicks-plater.

Med refleksjoner i tittelkuttet hvordan deres egen vei skiller seg fra den tradisjonelle stien skolevenninene slo inn på og med Natalie Maines krasse angrep på hjembyen Lubbocks manglende åpenhet og toleranse. Og ikke minst sinte «Not Ready To Make Nice», hvor hun fastslår at det er uaktuelt for henne å be om tilgivelse for sine synder:

«I’m not ready to make nice/I’m not ready to back down/I’m still mad as hell and I don’t have time to go ’round and ’round and ’round/It’s too late to make it right/I probably wouldn’t if I could/’Cause I’m mad as hell/Can’t bring myself to do what it is you think I should».

I et seinere vers kommenterte hun også dødstruslene: «And how in the world can the words that I said/Send somebody so over the edge/That they’d write me a letter

/Sayin’ that I better/Shut up and sing or my life will be over».

Platetriumf

Kunstnerisk ble plata nok en stor triumf for Dixie Chicks, og ved Grammy-utdelingene neste år gjorde den rent bord med fem Grammyer. Men samtidig sto det klart at publikum fortsatt ikke hadde glemt «sviket». Mange countryradiostasjoner fortsatte sin boikott av trioen, og salget stoppet på rundt 2,5 millioner i hjemlandet. Et tall som de fleste ville jublet over, men som for Dixie Chicks var vesentlig mindre enn de foregående platene hadde solgt.

Da det ble dags for turné gikk salget i Sørstatene og Midtvesten dessuten så dårlig at 14 konserter måtte avlyses og heller flyttes til Canada og til andre steder i USA hvor stemningen overfor Dixie Chicks var annerledes. For om hatet mot Dixie Chicks var intenst i store deler av USA, kunne trioen glede seg over langt bedre respons andre steder.

«Taking The Long Way» gikk helt til topps i Canada og Sverige, og lå på Top 10 i mange andre land. Blant andre Australia, Storbritannia, Tyskland samt Norge, hvor den som best nådde sjette plass på VG-lista. Internasjonalt solgte plata over to millioner, som ikke bare var nesten like mye som i USA, men også langt mer enn noen av deres tidligere plater hadde klart utenfor hjemlandets grenser.

Uklar framtid

Oppstyret rundt de tre kvinnene fra Texas har ført til at Dixie Chicks, med Natalie Maines i spissen, i ettertid har stått fram som mer bestemte samtidig som de musikalsk har orientert seg i en litt ny retning. Men spørsmålet «hva nå?» står fortsatt ubesvart. Faren til Natalie Maines insisterer bestemt på at bandet er «still going strong», men den lave aktiviteten de siste årene har fått mange til å lure.

Riktignok kan det reduserte tempoet sikkert forklares med at alle tre er blitt småbarnsmødre det siste tiåret og derfor har prioritert familielivet. Like lett er det ikke å forklare hvorfor «pausen» mest gjelder Dixie Chicks. For mens det ikke er kommet noen signaler om et nytt album fra den kanten, har alle tre ryddet plass til sideprosjekt. Emily Robison og Martie Maguire har som Court Yard Hounds gitt ut to album, «Court Yard Hounds» (2010) og «Amelita» (2013), mens Natalie Maines i fjor solodebuterte med albumet «Mother».

Der står vi, når Dixie Chicks etter 25 år som band tirsdag gir sin aller første konsert i Norge. Det kan også bli deres siste.

PS etterord:

Saken er gjengitt akkurat slik den sto på trykk i Klassekampen rett før konserten mars 2014. Den avsluttende setningen om at deres første konsert i Norge også kunne bli deres siste, viser seg nå altså  ikke å stemme. Men foreløpig er det ikke kommet noen meldinger om at Europa-turnéen (i USA har de ikke turnert siden 2006) neste år skulle indikere at de også planlegger nytt album.

På sin egen nettside www.dixiechicks.com nøyer trioen seg med å fortelle at «In 2016, the Dixie Chicks will be doing some touring in Europe to celebrate their 20th Anniversary together». Ikke et ord om ny plate altså, bare om konserter for å markere at det neste år er 20 år siden Natalie Maines ble med Emily Robison og Martie Maguire i Dixie Chicks

Av Leif Gjerstad