Thåström i Göteborg: Massivt bra

Thåström imponerte på turnéåpningen i Göteborg onsdag 11. oktober. (Foto: Leif Gjerstad)

Göteborg: Thåström har døpt det nye albumet sitt til «Centralmassivet». Kompakt og massivt er også to ord som passer godt som beskrivelse på turnéåpningen hans i Göteborg onsdag.

Neste fredag spiller den svenske legenden i Stavanger, og dagen etter i Oslo. Men startskuddet med stockholmaren fant altså sted i Göteborg denne uka og vil fortsette sin ferd gjennom Sverige (med små avstikkere til Danmark og Finland), før det store klimakset med seks konserter på ærverdige Cirkus i Stockholm setter sluttstrek i slutten av november.

Mye nytt

Den gamle pønkeren turnerer med et nytt album, og det vil åpenbart sette stort preg på høstturnéen. For selv om Thåström sikkert vil gjøre noen små justeringer i uttrykket og settet underveis, levnet onsdagens konsert i Liseberghallen i Göteborg ingen tvil om hva han ønsker.

Denne turnéen skal i stor grad handle om «Centralmassivet» og den skal i uttrykk være mer massivt enn kanskje noe annet han har gjort siden 1990-tallets industrirock med Pitbull-prosjektet. I Liseberghallen onsdag fikk vi således høre hele sju av de ni låtene fra det nye albumet, fra den mektig gode åpningen «Bluesen i Malmö» (som også åpner albumet) til den dempede «Aldrig av med varandra» i den andre enden hundre minutter seinere.

Og derimellom hadde hans fem mann sterke band pumpet ut mørke og massive klanger, mens Thåström rastløst gikk rundt på scenen i sirkler, når han ikke i karakteristisk positur krummet seg rundt mikrofonen og med spastiske armbevegelser understreket nerven i musikken.

Knallåpning

At han mente alvor, ble synliggjort tidlig i konserten med en knallsterk åpning som etter nevnte «Bluesen i Malmö» (en ny sikker livefavoritt!) bød på intense «Beväpna dig med vingar», den tøffe Imperiet-låten «Jag är en idiot» og den vakkert dvelende «Gräsfläckar», før han vendte tilbake til nye Centralmassivet og den seigtflytende «Låt det goda» med metall i bunn.

Hele veien med et massivt komp uten plass til mye luft, men som til gjengjeld fungerte perfekt som suggererende stemningsbygging. Et høydepunkt i den forstand kom da han langt utpå kvelden tok oss med til «St. Ana Katedral». Som for anledningen framsto som manisk, der den ble rystet i sine grunnvoller av et massivt metalliskpumpende komp, mens det indre i katedralen ble fylt av et inferno av hvit støy. Brutalt – og umulig å verge seg mot.

Justerer uttrykket

Thåströms karriere har bestått av ulike faser med nokså brå skift, men siden «Skebokvarnsv. 209» i 2005 synes han å ha funnet hjem. For selv om det ikke har vært helt stillstand, har det siden handlet mer om justeringer enn store forandringer. Han har videreutviklet sitt uttrykk med personlige narrativer over dvelende toneganger som med bluesete klangbunn skaper en intensitet like sterk som den han sto for i den gamle, mer eksplosive Ebba Grön/Imperiet-fasen flere tiår tilbake i tid.

Justeringen som har funnet sted det siste tiåret, handler også om at den litt skjøre nerven som preget mye av oppvekstplata fra Skebokvarnsvägen gradvis har fått vike for et mer massivt lydbilde, ofte med metallisk klang, hvor han bruker repetitive elementer og sin spesielle frasering til å bygge stemninger og forflytte lytterne mentalt.

Det er i denne sammenhengen også interessant å se hvordan den fjerne fortida nærmest klinisk er blitt rensket ut. Og der hvor den likevel får bli med, som i «Alla vill till himlen», er det ikke som en takk-for-i-kveld-publikumsflørt, men som en så seig og tung versjon som liksom demonstrativt ytterligere ununderstreker den retningen dagens Thåström har tatt.

Suggererende og massivt

Med så mye nytt på repertoaret (mer enn halvparten fra de to siste albumene) må nødvendigvis mye gammelt vike. Men i sin søken etter å bygge en helhetlig stemning har Thåström ikke falt for fristelsen å la fortida bli representert av et hitparadeutvalg (i den grad man kan snakke om hits, i Thåström-sammenheng). Det kunne ført til et savn av personlige favoritter, og det vitner om en dramaturgisk styrke i settet når dette savnet faktisk uteblir. Thåström har et uttrykk som klarer seg godt uten typiske hits.

Likevel var allsangtendensene i «Fan fan fan» midtveis i programmet ikke bare gåsehudvakre å observere. De fungerte også som en påminnelse om at også det mørke, sentrale massivet kan ha godt av litt luft innimellom.

Av Leif Gjerstad

Les også: Thåström «Centralmassivet»: Mørke og mektige refleksjoner (plateanmeldelse)

Les også: Konsertanmeldelse, Thåström: Magnetisk, suggererende, mektig

 

Dette spilte Thåström i Liseberghallen i Göteborg, 11.10.2017:

1. Bluesen i Malmö (Centralmassivet)

2. Beväpna dig med vingar (Beväpna dig med vingar)

3. Jag är en idiot (Imperiet – Tiggarens tal)

4. Gräsfläckar (Den morronen)

5. Låt det goda (Centralmassivet)

6. Kort biografi med litet testamente (Kärlek är för dom)

7. Körkarlen (Centralmassivet)

8. Fan Fan Fan (Skebokvarnsv. 209)

9. Det enda du behöver (singel)

10. Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce (Skebokvarnsv. 209)

11. Old Point Bar (Centralmassivet)

12. Kom med mig (Den morronen)

13. En vacker død stad (Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal)

14. Karaokebaren (Centralmassivet)

15. Stjärna som är din (Skebokvarnsv. 209)

***Xtra***

1. Centralmassivet (Centralmassivet)

2. St Ana Katedral (Beväpna dig med vingar)

3. Alla vill till himlen (Thåström)

***Xtra Xtra***

1. Aldrig av med varandra (Centralmassivet)

 

Legg igjen en kommentar