Leffe, Robert og Roskilde – Minner på tiårsdagen av Madrugada-gitaristens død

Onsdag 12. juli er det ti år siden Robert Burås døde. (Foto: Flickr.com)

Roskilde førte Robert Burås og meg sammen. Festivalen sto også veldig sentralt siste gang vi møttes. Onsdag 12. juli er det ti år siden Madrugada-gitaristen døde.

Det var varmt, det var sommer, det var juni 1996. Jeg var på vei til Roskilde-festivalen for NTB, og sto sammen med mange andre og ventet på bagasjen på Kastrup i København. Det tok sin tid før rullebåndene begynte å spytte ut koffertene, og mens vi ventet kom jeg i snakk med en ung gutt og ei ung jente. De kjente ikke hverandre fra før, men alle skulle vi til Roskilde, så det var nok av ting å snakke sammen om. Spesielt gutten pratet varmt om hvordan han gledet seg og hva han så mest fram til.

Da bagasjen endelig kom, spurte jeg om de ville sitte på i drosja jeg skulle ta fra Kastrup til hotellet i Roskilde. Det svarte begge ja til, og under turen fikk den unge, entusiastiske krølltoppen også anledning til å fortelle at han selv spilte i band. De var «jævlig gode», og jeg kom garantert til å få høre mer om dem etterhvert, hevdet han med stor glød.

Store drømmer

Jeg ble sjarmert av hans ungdommelige entusiasme, men uten å tenke så veldig mye mer over dette med det «jævlig gode bandet». Som musikkjournalist er man jo ikke akkurat uvant med å treffe unge musikere med store drømmer. Men som musikkjournalist vet man også at det er mange hindre underveis, og at for de fleste stopper karrieren ved drømmene. Jeg nøyde meg derfor med å nikke oppmuntrende til hans drømmer, og forsikret ham om at jeg gledet meg til den dagen jeg fikk høre musikken.

Men det lå åpenbart en stund fram i tid, så da drosja var framme i Roskilde ønsket vi hverandre god festival. Siden så jeg ikke noe mer til verken han eller henne. Og tenkte heller ikke mer på dem.

Showcase

To  år seinere skulle min venn og kollega Tom Skjeklesæther ha en showcase med et nytt band han hadde signet, en gjeng kalt Madrugada. Minikonserten skulle de ha på Gamla i Oslo, og av en eller annen grunn kom jeg så altfor tidlig dit at lokalet var helt tomt. Løsningen ble å kjøpe en øl og lese avis, mens jeg ventet på at noe skulle skje.

Da jeg var halvveis i avisa kom plutselig en ung fyr gående i rask gange tvers over gulvet og bort til mitt bord. Han smilte og sa «Husker du meg?». Det gjorde jeg selvsagt ikke, for er det en egenskap jeg mangler er det nettopp å huske ansikter. Men jeg har også erfart at å åpent innrømme at man ikke husker folk kan bli pinlig, spesielt når det viser seg at man har møtt dem mange ganger. Jeg valgte derfor den kjente, litt avventende varianten ved å si «Joda, men jeg klarer i farta bare ikke helt å huske hvorfra?». «På Kastrup, mens vi ventet på bagasjen! Det var jeg som ble med i drosja, til Roskilde og dette er bandet jeg fortalte deg om. Nå er vi klare!». Svarte han entusiastisk og stolt.

God kontakt

Det første Kastrup-møtet og gjensynet på Gamla, helt i begynnelsen av Madrugadas karriere, gjorde at jeg fikk god kontakt både med Robert Burås og de andre i Madrugada, og det var bestandig like hyggelig å treffe Robert. Alltid så nysgjerrig og alltid så full av energi.

Han var en veldig utadvendt person med mange venner og kjente, så jeg skal på ingen måte hevde at jeg var en av hans nærmeste. Men kontakten oss imellom var likevel så pass god at det ble noen øl, noen kjappe møter og noen telefoner opp gjennom årene. Foruten mange tilfeldig møter i musikkrelaterte sammenhenger. Dessuten fikk førstebandet til yngstesønnen min, Blodbank, bruke øvingslokalet til Roberts andre band My Midnight Creeps, når Burås & Co var opptatt med annet, slik at vi fikk et ekstra lite bånd der.

Vil du høre den nye plata?

Derfor var det ikke noe spesielt ved at jeg sommeren 2007 hørte han rope «Leif!» utenfor Café 33 på Grünerløkka i Oslo, da jeg litt over midnatt passerte caféen på vei hjem, etter noen pils med kolleger på et sted like ved.

Robert sto der med en øl og røyk, og vi ble stående å snakke. Som vanlig kretset samtalen mye rundt musikk, og Robert kunne fortelle at Madrugada nesten var helt ferdige med sitt nye album. Det blir drittøft, bedyret han med sedvanlig entusiasme – og spurte samtidig om jeg ville bli med han hjem og høre på det?

Det ville jeg gjerne, var det ikke for at jeg tidlig neste morgen skulle ha et fly til København og Roskilde-festivalen. Og siden jeg fortsatt ikke hadde rukket å pakke, ble vi derfor enige om at jeg heller skulle ringe ham straks jeg var tilbake fra Roskilde og noen feriedager i hytta på den svenske vestkysten. Vi nøyde oss denne kvelden derfor med en «ha det»-klem og en «sees snart»-hilsen.

Den triste beskjeden

Snaue to uker seinere blir jeg vekket grytidlig av telefon på hytta. Det er en kollega som har hørt rykter om at Robert Burås er død, og siden han visste at jeg hadde en del kontakt med Burås ville han gjerne sjekke om jeg hadde hørt noe? Jeg var på ferie, hadde sovet og hadde derfor ikke hørt noe, men en kjapp telefon bekreftet den fryktelig triste beskjeden. Robert Burås var ikke mer.

Vårt avtalte møte hvor jeg skulle få sniklytte på det nye, ikke helt ferdige Madrugada-albumet ble aldri av. Men plata var så nestenferdig at den siste finpussen ble gjort av de to andre Madrugada-medlemmene Sivert Høyem og Frode Jacobsen kort tid etter, og i januar 2008 kom endelig «Madrugada»-albumet ut. En plate som var akkurat så bra som Robert hadde fortalt meg, og et verdig punktum for et av de beste bandene Norge har hatt.

Akkurat slik Robert hadde sagt ved vårt første møte elleve år tidligere.

Av Leif Gjerstad

Les også: Madrugada – Nordnorsk melankoli (arkivintervju fra 1999)