Leonard Cohen: Fine suvenirer fra den siste turnéen

 

Leonard Cohen-2

For 30 år siden sa Leonard Cohen at han håpet at han fortsatt sto på scenen når han ble 80 år. Det ble han i fjor – og turnerte. (Foto: www.leonardcohen.com)

– Jeg håper jeg som 80-åring fortsatt kan stå på scenen og i sangform formidle mine livserfaringer til publikum, sa Leonard Cohen da jeg intervjuet ham i 1985. Sist september fylte han 80, og nå foreligger liveplata fra fjorårets turné.

Det står respekt av at Leonard Cohen fortsatt turnerer. Så spørs det selvsagt hvor viktig liveplata fra fjorårets turné er. Trenger vi virkelig «Can’t Forget: A Souvenir of the Grand Tour»?

Svaret er selvsagt nei, men som så mange andre suvenirer er også denne hyggelig å ha. Faktisk også langt hyggeligere enn jeg kanskje hadde trodd på forhånd. Ikke nødvendigvis fordi musiseringa er bedre enn forventet, fordi den visste vi ville være sofistikert og holde høy kvalitet. Heller ikke synger Cohen bedre enn noensinne, for det gjør han ikke. Helt upåvirket er tross alt ikke stemmen av hans alder.

Overraskende låtvalg

Det «hyggelige» ligger derfor mer i materialvalget. For i stedet for å safe og gi oss en standard «greatest hits»-parade, har Cohen plukket litt utenfor allfartsvei. Av hans aller mest kjente låter er bare «Joan of Arc», «I Can’t Forget» og «Tower of Song» med, mens fjorårets gode «Popular Problems»-album ikke er representert i det hele tatt.

Til gjengjeld bys vi på to helt nye Cohen-låter («Got a Little Secret» og «Never Gave Nobody Trouble») og to coverlåter (av George Jones og Georges Dor) som han aldri tidligere har spilt inn. Dette gjør albumet til noe mer enn bare en suvenir over svunnen tid, også for de av oss som «kan vår Cohen». Og slik forsvarer også «Can’t Forget: A Souvenir of the Grand Tour» sin plass i den etterhvert så solide og store Cohen-katalogen.

I Norge ofte

Sist Cohen var i Norge var jeg bortreist og fikk derfor ikke sett ham. Men han har jo spilt i Norge 16-17 (?) ganger, og jeg har vært så heldig å ha fått se ham de fleste gangene.

Av disse er det likevel den aller første konserten jeg husker aller best. Ikke fordi den egentlig var den beste, men fordi den helt klart ble den mest spesielle.

Litt lei Cohen

Da Leonard Cohen kom til Norge for sitt første konsertbesøk her i 1976, var jeg bare måtelig interessert. Jeg hadde vært fan av Cohen helt fra debuten i 1967, og hadde derfor underveis også plukket opp hans to romaner, «The Favourite Game» (1963) og «Beautiful Losers» (1966).

Men kanskje var jeg for rastløs for å dyrke melankolsk monoton visepop år ut og år inn. På midten av 1970-tallet var i hvert falll mitt fokus helt andre steder, og da «New Skin for the Old Ceremony» kom i 1974 meldte jeg meg av. Om den var bra eller ei spilte ingen større rolle. Jeg var bare ferdig med Cohen og hans univers.

Kjedet meg

Jeg var likevel ikke mer ferdig med Cohen enn at det var en selvfølge å gå på konserten hans i Chateau Neuf i Oslo 29. mai.

Riktignok uten større entusiasme, og på konserten kjedet jeg meg etterhvert så pass at jeg la meg halvveis ned på en av benkradene i salen (større var ikke Cohen i Norge den gang enn at det var langt fra utsolgt). Jeg lå mest og bare ventet på at konserten skulle ta slutt, slik at den virkelige lørdagskvelden kunne starte.

Bombetrussel

Noen som også ventet på lørdagskvelden var datidas forkvaklede og fascistiske høyrereaksjonære. Det var nærmest blitt en vane for noen av dem å ringe inn en bombetrussel mot storsalen i Chateau Neuf på lørdagskveldene, da Studentersamfundet (DNS) hadde sine faste og meget godt besøkte debattmøter.

Det var jo Rød Front som hadde makta i DNS den gangen, og kunne ikke de høyrereaksjonære frariste venstresida makta gjennom valg, kunne de i det minste forstyrre og ødelegge møtene. Virket det som de tenkte.

Måtte evakuere salen

Da en mann kom fram til Cohen mitt under konserten, hvisket ham noe i øret og Cohen deretter litt forundret sa «there’s a message for you» før han overlot mikrofonen til mannen, skjønte jeg med en gang hva det dreide seg om.

Enda en bombetrussel. Fra noen reaksjonære som ikke en gang hadde fått med seg at vårsemesterets siste politiske møte i Storsalen hadde vært uka før, nå var det jo bare en konsert.

Den gangen var Norge fortsatt så uskyldig at det ikke skapte frykt, bare irritasjon. Alle visste jo at bombetrusselen bare var en tom bløff, men alle visste også at man for sikkerhets skyld likevel var nødt til å tømme hele Storsalen. Irriterende, og ekstra irriterende når det kunne vært unngått bare «idiotene» hadde sjekket kalenderen på forhånd.

Cohen spiller!

Ut måtte vi uansett, så snart sto 8-900 tilskuerne på parkeringsplassen rett utenfor Chateau Neuf . Alle ventet på at bombeletinga snart skulle være ferdig, slik at konserten kunne fortsette. For det hadde vi fått beskjed om at den skulle.

Men så spredte ryktet seg plutselig. Leonard Cohen og hans band hadde tatt med seg instrumentene og sto nå på baksiden av Chateau Neuf, klare for en helakustisk friluftskonsert!

Leirbålskonsert uten bål

Vi løp selvsagt de få meterne rundt hushjørnet, og der og da forandret den kjedelige kvelden seg til noe fantastisk som fortsatt lever godt i minnet. De tok ikke bare en eller to låter, men kjørte på for fullt der på gressplenen. Tett omringet av publikum og med all avstand mellom musiker og fans brutt ned og fjernet.

Du så på Cohen & Co at de storkoste seg i den uvante settingen. Det strikte programmet ble snart langt løsere i snippen, samtidig som de åpnet for ønsker fra publikum. Med en gjeng heltente musikere og flere hundre ivrige gjestevokalister ble dette den mektigste og mest elektriske leirbålkonserten – uten strøm og bål, riktignok – som jeg noen gang har overvært!

Det ble selvsagt ingen fortsettelse på konserten innendørs. Heldigvis. Vi kunne forlate stedet med magien av den spontane utendørskonserten ubesudlet.

Axel og Leonard backstage

Siden den gang har jeg altså opplevd Cohen live mange ganger, og satt stor pris på «vår mann» ved hver bidige anledning. Jeg har også fått snakket med ham noen ganger, og det har vært like gjennomgående hyggelig som konsertene har vært strålende.

Første gang jeg intervjuet ham var da han hadde gitt ut «Various Positions»-plata og få måneder etter spilte på Sentrum Scene. Etter konserten havnet vi backstage, hvor også Cohens gamle venn Axel Jensen hadde kommet på besøk. Dette var visstnok deres første møte siden de to gamle kompisene holdt til på den greske øya Hydra rundt 1960, og Cohen skrev låten «So Long Marianne», om Marianne Ihlen som var Axel Jensens kone og i noen år ble Cohens kjæreste.

De to mennene fikk selvsagt sitte uforstyrret ved et bord og prate med hverandre. Det var nok å være til stede i rommet.

Av Leif Gjerstad

Her er intervjuet som ble resultatet av mitt første møte med Leonard Cohen.

Les også: Konserter jeg minnes, del 1