Otis Redding: Soul med sjel

Søndag 10. desember er det 50 år siden Otis Redding døde. Han ble 26 år. (Foto: Wikipedia Commons)

7. desember 1967 forlater Otis Redding platestudioet i Memphis, etter å ha fullført den nye låten «Dock of the Bay». Tre dager etter setter han seg i turnéflyet, med Madison, Wisconsin som neste stopp. Det når aldri målet. Søndag er det 50 år siden Otis Redding døde.

Alle kjenner «(Sittin on) The Dock of the Bay». Den gjorde Otis Redding til den superstjernen han egentlig allerede var. Det var bare ikke alle som hadde skjønt det. For fem år etter at han hadde debutert på legendariske Stax Records, framsto Redding som en av de viktigste forgrunnsfigurene i amerikansk soul, samtidig som han fungerte som en slags brobygger mellom sort og hvit musikk.

Sammen med Motown-stjernene Marvin Gaye og Stevie Wonder var unggutten fra Macon, Georiga kanskje sin tids største med evne til å forvalte sort soultradisjon, mens han smøg hvit popsensibilitet inn i melodiføringa. Slik var Otis Redding med på å bredde ikke bare soulmusikkens musikalske fundament, men også dens kulturelle nedslagsfelt.

Selskapet ville ikke ha «Dock of the Bay»

Litt typisk i den forstand kan være nettopp «Dock of the Bay». Den sangen begynte sitt liv mens han oppholdt seg i Sausalito, California, kort tid etter sin legendariske opptreden på Monterey-festivalen. Og ble altså fullført (sammen med medkomponist Steve Cropper) i platestudioet til Stax Records i Memphis noen måneder seinere. Men trolig er det bare Reddings stahet vi har å takke for at den ble innspilt og i dag hylles som en av de største og aller mest kjente klassikerne.

Både plateselskapet og kona hans var nemlig negative til låten, som de mente underminerte mye av det de oppfattet som varemerket for god Stax-soul. Mye av motstanden kan ha handlet om låtens «myke» innpakning som gjorde den mer pop enn soul, men med stemmen til Otis i fokus virker en slik kritikk nokså absurd. Spesielt som Redding allerede tidligere hadde vist hvor godt han behersket den edle kunsten som sjelfull stemningsformidler i soulballader som «I’ve Been Loving You Too Long» og «These Arms of Mine».

Gjennombruddet

Sistnevnte for øvrig hans debutsingel (oktober 1962), som ga 21-åringen en mindre hit og tillit i plateselskapet. Og selv om de helt store hitene uteble de første årene, skjønte alle i miljøet at Otis Redding var en som hadde det litt uspesifiserte «lille ekstra».

Dette ble synliggjort for flere på 1965-albumet «Otis Blue», som i samsvar med sin tidsånd ble spilt inn i løpet av et døgn! Her finner vi en miks av egne komposisjoner og tolkninger av andres låter, og et litt artig poeng kan være at en av hans egne er «Respect» som Aretha Franklin kort tid etter gjorde til «sin egen», mens en han tolker er Rolling Stones «Satisfaction».

Verdt å merke er at Reddings versjon av «Satisfaction» ble innspilt før Rolling Stones hadde tatt den til toppen av listene i USA, og at Rolling Stones på det tidspunktet allerede hadde covret et par Redding-låter på sine plater. Noe som synliggjør den tette kontakten mellom datidas unge amerikanske soulartister og britiske r&b-inspirerte rockgrupper. Det var en gjensidig respekt som beriket musikken og musikkmiljøet på begge sider Atlanteren.

Spilte i Oslo

Apropos begge sider av Atlanteren, Otis Redding var selvsagt med på den store Stax-turneen som landet i Njårdhallen i Oslo 7. april 1967. For mange norske ungdommer var dette første møte med soulmusikk live, og jeg hadde nære venner som var tilstede og svevde på skyer lenge etter.

(Har ofte lurt på hvorfor jeg ikke selv var der? Interessen og sansen for soul var jo definitivt tilstede, og som 15-åring var jeg vel også gammel nok?).

Svevde på skyer gjorde kanskje også NRK, som den gangen nesten aldri dokumenterte pop/rock/soul, men som av en eller annen merkverdig grunn fant ut at akkurat den konserten skulle de ta opp!

Monterey

Tv-opptaket fra Njårdhallen har fått stor internasjonal spredning, men det aller mest kjente opptaket med Otis Redding er likevel fra et par måneder seinere, fra Monterey Pop Festival i California. Hvor fokus var på hvite langhåra hippier med en eller annen form for (gjerne psykedelisk) rock på repertoaret, men der Jimi Hendrix og Otis Redding sto for to av de mest legendariske konsertene.

Les også: Dop og brennende gitarer i Monterey

Begge døde ikke lenge etter, og Otis Redding altså for 50 år siden søndag 10. desember, da flyet hans i dårlig vær og tåke kræsjlandet på et lite vann, få kilometer unna flyplassen i Madison.

Med på flyet var også hans backingband The Bar-Keys. Bare en av de åtte ombord overlevde. Men musikken deres kan vi spille den dag i dag.

Av Leif Gjerstad

 

Se video:

 

Se video fra Njårdhallen, Oslo april 1967:

Legg igjen en kommentar