Prakfullt med Jason Isbell og Ane Brun

Isbell sto et stykke ned på plakaten og Brun er kommet litt i skyggen av Aurora. Men på Øyas første dag var det disse to som sto for de største høydepunktene.

Ane Brun leverte det ene av to høydepunkt på Øya-festivalen onsdag. (Foto: Facebook.com/Ane Brun)

Ane Brun leverte det ene av to høydepunkt på Øya-festivalen onsdag. (Foto: Facebook.com/Ane Brun)

Etter debuten for tretten år siden har Ane Brun med base i Stockholm etablert seg som en av våre fremste innenfor sjangeren singer/songwriter. Hver gang hun gir ut nytt har det vært verdt ventetida, og hver gang vi ser henne på konsert har vi fått bekreftet at hun klarer å gi musikken sin en ekstra dimensjon live.

Dessuten, og kanskje viktigst, Ane Brun er hele tiden på vei. Uten å miste kjernen i seg har hun utviklet sin musikk i en mer kompleks, intrikat retning, samtidig som hun er blitt mer rytmisk orientert. På Øya onsdag sikret dette en høytidsstund, hvor hun med et band som foruten gitar og bass kunne by på to (!) trommiser, tangenter, tok lytteren med på en fascinerende reise, fra det lavmælt skjøre og poetiske til det rytmisk suggererende og kraftfulle.

Stigningen i settet gikk naturlig nok fra det lavmælte til det kraftfulle, med nyere låter som «Do You Remember», «Still Waters» og ikke minst symbolladede «You Lit My Fire» (de to sistnevnte fra fjorårsalbumet) som et naturlig klimaks på en strålende konsert!

Les også: Ti år med Ane Brun

Americana fra Alabama

Jason Isbell leverte en strålende konsert på Øya. (Foto: Leif Gjerstad)

Jason Isbell leverte en strålende konsert på Øya. (Foto: Leif Gjerstad)

På samme scene et par timer før Brun, gjorde også Jason Isbell et meget godt inntrykk. 37-åringen med fortid i Drive-By Truckers og røtter i Alabama rykket med 2015-albumet «Something More Than Free» opp i det desiderte elitesjiktet innen americana, og bekreftet til fulle på Øya at han hører hjemme der. Isbell er den klassiske historiefortelleren som vil noe med sangene sine og som tør å by på seg selv, samtidig som låtene hans har en dramaturgisk styrke og melodiøsitet som både fenger og fascinerer.

På Øya onsdag vekslet han sømløst mellom akustiskorientert country og elektrisk sørstatsrock, samtidig som han i sine mest vellydende partier kan nærme seg Jackson Brownsk vestkystsound. Men uansett hvor han rettet blikket og hvilke drakter han kledde musikken sin i, klarte han å holde fokus og formidle følelser gjennom poengerte melodier av typen med tidløs appell og kvalitet.

Les også: Jason Isbell – den nye americana-helten

Bedre på Roskilde

Den store intensiteten manglet da Aurora spilte på Øya onsdag. (Foto: Leif Gjerstad)

Den store intensiteten manglet da Aurora spilte på Øya onsdag. (Foto: Leif Gjerstad)

Og de andre vi så? Joda, Aurora har både sjarme, talent og sangene som skal til for å bygge noe stort. Men etter å ha sett henne på Roskilde for en drøy måned siden ble Øya-konserten et lite antiklimaks. Bra, men aldri i nærheten av å skape den intensiteten og stemningen vi opplevde i Danmark.

Les også: Heltent  Aurora på Roskilde 

Heller ikke Massive Attack ble fullt så massive som vi kunne ønske. Selv om trip hop-pionerene fra Bristol har gitt ut et par album på denne siden tusenårskiftet, var nittitallet årtiet som tilhørte Massive Attack. Det er også det de lener seg mot kraftig, når de turnerer nå i 2016. Riktignok sikrer deres visuelle design (med masse lys og et grafisk bakteppe hvor såvel kryptiske som konkrete meldinger blir kastet mot tilskueren) bandets show et oppdatert og aktuelt preg, men uten at vi opplevde Massive Attack som noe særlig mer eller annen enn da vi så dem på 1990-tallet.

Av Leif Gjerstad

Flere saker fra Øya-festivalen