Smokey Robinson: Gløder fortsatt

(intervju opprinnelig publisert i 1992)

smokey-robinson-92

Smokey Robinson, slik han så ut like før han forlot Motown. (Foto: Motown Records)

Cannes: Smokey Robinsons karriere strekker seg over 30 år. Som plateartist, komponist, produsent og ikke minst visedirektør har han sammen med sin sjef Berry Gordy Jr. vært arkitekten bak plateselskapet Tamla Motowns enestående suksess.

Etter alle disse årene, innleder han nå en ny fase i sin karriere. Båndene med Motown er brutt, og i disse dager foreligger hans første plate på nytt selskap, «Double Good Everything».

– Det føles som en ny start, og både motivasjon og inspirasjon er på topp. Men min nye plate heter ikke «Double Good Everything» fordi den er dobbelt så god som alt annet jeg har lagd tidligere. Til det er jeg altfor stolt og glad i min fortid, smiler William «Smokey» Robinson (52) beskjedent da NTBs utsendte treffer ham på en solfylt terrasse med utsikt over Middelhavet.

Vanskelig brudd

At Smokey Robinson noensinne skulle forlate Motown ville for bare få år siden gitt høye odds, men nå er det et faktum. Bruddet kom etter at MCA kjøpte Motown, og Smokey innrømmer at avgjørelsen var vanskelig å ta.

– Når du har lagt igjen så mye av din sjel og brukt en så stor del av ditt liv på et selskap, føler du deg meget knyttet til det. Jeg ville helst blitt værende, men intimiteten og gløden forsvant da MCA kom inn på arenaen i 1987. Og selv om jeg ikke forlot Motown før høsten 1990, begynte løsrivelsen allerede da jeg solgte mine Motown-aksjer ved MCAs oppkjøp, forklarer Smokey som på sitt nye selskap (SBK) konsentrerer seg om å være artist.

– Også det er en overgang, etter alle årene som visedirektør i Motown. Det har vært lærerikt og interessant, men det har samtidig vært slitsomt å sitte på begge sider av bordet. I dag er jeg glad for igjen å kunne konsentrere meg om det å være artist. Med bedre tid til å komponere og planlegge egne plater. Dessuten er mitt nye plateselskap så pass lite og ungt at det påminner mye om Motown i 60-årene. Med den samme energien og pågangsmotet som også smitter over på artistene.

Europa-turne?

Kvelden før vårt møte holdt Smokey en timeslang konsert i Cannes som viste at han fremdeles holder mål som eminent tolker av soul-sanger.

– Dette var et spesielt arrangement, en slags mellomting mellom en «showcase» og en ordinær konsert. Derfor ble det lite tid til å synge alle gamle sanger som jeg holder kjært, men de kan folk få høre når jeg forhåpentligvis kommer til Europa seinere i løpet av året, sier Smokey og tilføyer:

– Det er ti år siden sist jeg spilte i Europa, og Norge har jeg dessverre aldri vært i. Så hvis muligheten byr seg, skal det i hvert fall ikke stå på meg. Utifra det lille jeg har sett og lest om Norge frister det virkelig å besøke «the country of the fjords».

Vår tids største poet

Som person virker Smokey Robinson myk, vennlig og også utpreget ydmyk.

Han framhever Gud som sin store inspirasjonskilde og takker ydmykt den store skaperen i det blå for sine evner som musiker. Og han virker nesten direkte sjenert når han konfronteres med Bob Dylans utsagn om Smokey Robinson som vår tids største nålevende poet…

– Well, hva skal jeg si? Jeg ble målløs og rørt til tårer. Men samtidig vet jeg at han overdriver. Ingen på vår klode i dag kan måle seg med Mr. Zimmerman, kvitterer Smokey høflig Dylans oppmerksomhet med.

Hans vennlige vesen gjør det litt vanskelig å fatte at også denne tilsynelatende så harmoniske mannen for ikke så altfor lenge siden i en periode har slitt med stoffproblemer. Litt motvillig forteller han at personlige problemer (knyttet til skilsmissen i 1984) førte ham ut i et kokainmisbruk før det fortsatte med crack i halvannet år. Men det er historie nå, og nok en gang takker han Gud for støtten og hjelpen til å finne tilbake til «livets vei».

Et universelt tema

Smokey Robinsons siste Motown-plate var «Love Smokey», og kjærligheten har vært det dominerende temaet gjennom hele hans store sangkatalog.

– Kjærlighet er et universelt tema som har samme relevans for samtlige generasjoner, i motsetning til mer politiske tekster som knytter seg nært opp til konkrete tidsbestemte spørsmål, forklarer Smokey som likevel avslutter sin nye plate med «Skid Row», en sang om de mange nyfattige og hjemløse i USA.

– Sangen ble skrevet i 1988 som en kommentar til den triste utviklingen i dagens USA. Dessverre er sangen enda mer relevant i dag, og jeg inkluderte den derfor på min nye plate, kommenterer Smokey Robinson som den siste tida også har jobbet med musikken til et Broadway-stykke, «Hoops».

Handlingen vil han ikke ut med, men bekrefter at musikken vil dukke opp på plate.

– Hvis jeg ønsket kunne jeg trekke meg tilbake og leve på de pengene som min karriere har gitt meg. Men penger var ikke drivkraften da jeg startet på 50-tallet, og er det heller ikke i dag. Drivkraften er fremdeles kjærligheten til musikken og den fantastiske følelsen det gir å vite at dine sanger har betydd noe for så mange andre mennesker, avrunder Smokey Robinson før LeffesLab må vike plassen for MTV som utålmodig står i kulissene og venter på tur.

(intervju opprinnelig publisert i NTB i februar 1992)

Les også: Hoffleverandøren Smokey Robinson

Legg igjen en kommentar