Sverre Knudsen, The Aller Værste! og 1979

Sverre Knudsen har skrevet romanen "1979", året da pønken kom til Norge. (Foto: Leif Gjerstad)

Sverre Knudsen har skrevet den dokumentariske romanen “Sverre Knudsen, 1979”, året da pønken kom til Norge. (Foto: Leif Gjerstad)

Oslo: – På 1970-tallet tilhørte alle en gruppe, og samfunnet var regulert og trygt sosialdemokratisk. Nå lever vi i et blårussvelde hvor alt skal være så mye mer individualistisk. Likevel er det mye vanskeligere å skille seg ut i dag, sier Sverre Knudsen.

Forfatteren og musikeren med fortid i The Aller Værste! har skrevet en skjønnlitterær selvbiografi/dokumentar om dette forgagne og noe myteomspunne tiåret. Som ifølge Knudsen (59) er mye vagere og vanskeligere å forstå enn eksempelvis det gjennomdokumenterte 1960-tallet.

– I enhver tid er det som gjelder der og da det mest naturlige. Da er ting “slik det skal være”. Det gjør at det for nye generasjoner kan bli utrolig vanskelig å forstå fortida, hvor noe helt annet var det naturlige. Og 70-tallet i Norge ble et veldig spesielt tiår. Da fikk vi oljen, da fikk vi ml-bevegelsen. Og vi fikk pønken.

Året da pønken kom til Norge

Spesielt det siste var viktig for unge Knudsen. Han tallfester pønkens ordentlige ankomst til Norge til å være 1979, og det gjenspeiles også i tittelen på hans bok om oppvekst og opprør i syttiårene, “Sverre Knudsen, 1979”. Om hans søken etter noe han ikke helt visste hva var, før han fant det i pønken. Og hvordan pønkens gjør-det-sjæl-holdning lå i bånn da han dro i gang det i dag legendariske om enn kortlivede bandet TAV.

– Gjennom hele oppveksten var jeg voldsomt opptatt av rock, med Roxy Music, Cockney Rebel, Sensational Alex Harvey samt basic blues som naturlige referanser. Men det plaget meg at jeg grodde fast, for på den tida var det bred enighet om at det nye alltid var det beste. Man så framover hele tida, men jeg opplevde at noe ble feil. Jeg spilte i band, men følte at jeg ikke var god nok til dette. Så kom pønken, med budskapet “alle er vakre, alle kan danse”. Og selvsagt kan du – jeg! – spille i band! Det var utrolig befriende og utløste masse kreativ energi.

Fra essay til dokumentarisk roman

Når “Sverre Knudsen, 1979” lanseres denne uka kommer den midt i en stim av norske musikkbiografier. Timinga er litt tilfeldig, for frøet til Knudsens roman ble sådd da han i 2012 ble spurt å skrive et essay i Klassekampen om pønkebandet Kjøtts tolvtommer.

– Jeg grublet lenge på hvordan jeg skulle gripe an saken, og endte med å bruke året 1979 som bakteppe. Det fikk Aschehoug forlag til å spørre om jeg kunne skrive bok/biografi om 1979 og TAV. Men jeg sa nei.

Det svaret sto han på i to år, fram til andre tanker og minner presset seg fram.

– Essayet og henvendelsen fra Aschehoug hadde satt i gang en prosess hvor det dukket opp så mye at jeg begynte å gjøre litt research. Lysten meldte seg, men jeg var usikker på formen. Til jeg en dag våknet og bare innså at “det er sånn jeg må gjøre!”.

Les også: Norsk musikkbok-boom

Fra Bærum til Bergen

Det Knudsen innså var at han måtte bruke den skjønnlitterære formen. Skrive en roman med fokus på Sverre Knudsen.

– Hovedpersonen skulle ikke bare likne på Sverre Knudsen. Han skulle være meg, slik at jeg også måtte skrive om alt dumt og alle tabber jeg hadde gjort. Men da jeg først hadde bestemt meg, var det ganske uproblematisk å utlevere seg selv. Dessuten dukket det faktisk opp flere positive enn negative opplevelser, hevder forfatteren.

Blant de mer personlige og formodentlig mer ubehagelige opplysningene om sitt liv er det at han ved inngangen til 1979, etter flere år med intens drikking, jobbing og festing, fikk et psykisk sammenbrudd og ble innlagt på Dikemark.

Det var da han kom ut derfra Bærums-gutten dro til Bergen og kort tid etter spilte i band. I The Aller Værste!.

– Vi øvde flere timer hver dag og skapte utrolig mye på utrolig kort tid. Og siden alt var mulig på den tida, ble musikken vi skapte et avtrykk av det som skjedde på den tida. Av smeltedigelen og hele det kaoset den skapte, kommenterer Knudsen.

Lenge tenkte han at TAV bare ville bli en liten kortlivet parentes i norsk musikkhistorie, men etter hvert som årene gikk og nye generasjoner trakk fram TAV og debutalbumet deres, “Materialtretthet”, som inspirasjonskilde, innså han at bandet og plata hadde større betydning enn han først trodde. I dag er han ikke i tvil om at TAV var helt avgjørende for at norsk rock noen år seinere skulle få sine “fire store”.

– Det var ikke bare oss, men sammen med band som Kjøtt og dePress la vi ut på en vei som ikke fantes i norsk rock før vi gikk den opp. Og det åpnet opp for den veien “de fire store” etterhvert kunne vandre på.

Hjemme i motkulturen

De nevnte bandene, og ikke minst Sverre Knudsen, hadde tilhørighet i motkulturen. Noe han mener er helt naturlig.

– Det er jo litt sånn fortsatt at de som holder på med kultur er mer i opposisjon til makthaverne og har litt andre verdier enn økonomene. Skillelinjene mellom ulike grupper i samfunnet var mye tydeligere den gangen, og de som drev med kultur tilhørte nesten uten unntak venstresida, sier Knudsen som selv aldri var organisert, men visste hvor han hørte hjemme. Eller kanskje vi heller burde si hvilken side han soknet til, siden han jo faktisk brukte flere år på å “finne hjem”.

– At unge drømmere havner på den siden er litt forutsigbart. Når man søker ut, så søker man jo gjerne det litt farlige, det som er i opposisjon. Det gjorde jeg i tidlig alder, men det tok altså flere år før jeg fant en gruppe jeg følte naturlig tilhørighet til. Pønken. Men også veien dit gikk litt gradvis og i bølger, forteller 59-åringen som beskriver det som skjedde som “veldig dramatisk”.

– Det var som et filter forsvant, og plutselig var det vi, outsiderne som hadde manglet tilhørighet, som rulet. Folk hatet og fryktet oss. Det var bare så herlig!

Forfatter-Knudsen

Åtte år etter at TAV ga ut sitt andre og siste album, debuterte Sverre Knudsen i 1989 som forfatter, med romanen “Strålende nederlag”. Siden er det blitt mange flere bøker (26) enn plater, og hans siste album “La det brenne” kom ut så pass langt tilbake som i 2009. Men selv om han i dag er en både etablert og prisbelønt forfatter, hevder han at det egentlig er i musikken han hører mest hjemme.

– Litteratur og musikk er to veldig forskjellige uttrykksformer. Musikken medfører en hverdag og fest som binder deg på en helt annen måte enn forfatterlivet, som mest handler om deg alene og tastaturet. Derfor savner jeg innimellom musikken, og når jeg en sjelden gang står midt oppi det føler jeg meg veldig hjemme.

Økonomene tok makta

Forfattermusikeren forteller også at da han spilte inn sitt siste album var det så gøy at han allerede da bestemte seg for at det skulle bli ett til. Tida har imidlertid ikke strukket til, men nå antyder han at 2017 kan bli et musikkår.

– Jeg holder akkurat nå på med tredje og siste bind i ungdomsromanserien om Aaron. Den kommer forhåpentligvis neste høst eller våren 2017. Uansett har jeg bestemt meg for ett år med musikk etter at Aaron-serien er ferdig, sier Sverre Knudsen som på spørsmål om hva som overrasker ham mest ved utviklingen fra 70- til 10-tall svarer “at solidariteten skulle forsvinne”.

– Vi brøt ned mange barrierer og åpnet opp for mye nytt, men så snek økonomene seg inn bakveien. Vi var naive og trodde at det var de som skapte kultur som også ville skape det nye samfunnet. Men det viste seg å være helt feil. Den makta er det økonomene som har tilrevet seg. Tragisk.

Av Leif Gjerstad

Les også: The Aller Værstes Gode Hensikt (arkivintervju fra 1980)

Les også: Mann av huse for The Aller Værste (arkivintervju fra 1981)

One thought on “Sverre Knudsen, The Aller Værste! og 1979

  1. Pingback: Saker fra arkivet | Leffes Lab

Legg igjen en kommentar