(Intervju første gang publisert oktober 1998)
Oslo: – Jeg kan ikke huske sist gang jeg lyttet aktivt til en countrystasjon i USA. Det er ikke der du finner spennende og god musikk, fastslår countryrocker og Son Volt-sjef Jay Farrar.
I november stiller Son Volt på scenen i Oslo (19.), Stavanger (20.), Bergen (21.) og Trondheim (22.), men allerede denne uka slipper det rufsete countryrockbandet sitt tredje album, «Wide Swing Tremelo». Siden ingen av bandets to tidligere album («Trace» og «Straightaways») ble funnet glatte nok til countrystasjoner, har Farrar heller ingen forhåpninger om intens radiospilling av sin nye plate.
– Men helt ærlig, slike ting og hva slags tilstand musikkindustrien måtte befinne seg i, er det jeg bryr meg aller minst om. Jeg kan jo uansett ikke gjøre noe særlig med det, så da er det langt viktigere å bruke energien på noe konstruktivt, på å formidle noe jeg virkelig føler for. Og det gjør jeg best gjennom musikk, kommenterer Farrar.
Trendsettere
Med sitt gamle band Uncle Tupelo og sin nåværende gruppe Son Volt, har Farrar ikke bare vært med på å forme rufsete amerikansk countryrock i 90-årene, han er også medansvarlig for bevegelsens navn, «No Depression», oppkalt etter Uncle Tupelos debutplate.
– I mange år tok jeg avstand fra hele «No Depression»-greia, men nå som jeg har innsett at jeg aldri helt blir kvitt det, har jeg også lært meg å leve med det. Bladet «No Depression» er jo dessuten veldig bra, så egentlig er det bare navnevalget jeg har noe å utsette på, sier Farrar.
Navnevalget på Son Volts nye album «Wide Swing Tremelo» hevder han har både med fysiske og psykiske aspekter å gjøre.
– Vi rigget opp utstyret i vårt øvingslokale, som befinner seg i et svært lagerhus. Samtidig slapp vi dermed presset fra et tikkende studiotaksameter, noe som ga oss mulighet til å prøve ut sangene i flere versjoner med varierende instrumentering. Både i fysisk og musikalsk forstand fikk vi derfor større svingrom enn på våre tidligere plater.
Akustisk og elektrisk
Forut for lanseringen av «Wide Swing Tremelo» har Son Volt turnert deler av USA i noe de markedsfører som «Acoustic Tour». Men som altså ikke er helt akustisk?
– Nei, helt akustisk er den ikke, selv om den er mer akustisk enn våre tidligere turnéer. Framfor alt var det ønsket om å spille på virkelig små steder som ikke tåler skurrende elektrisk trøkk som resulterte i denne vrien, forteller Farrar. Om den akustiske turnéen var en ny vri for Son Volt, var den ifølge Farrar likevel helt uproblematisk.
– Vanligvis skriver jeg låtene akustisk, og når vi øver dem inn tester vi gjerne både akustiske og elektriske versjoner. For oss er begge deler derfor like naturlig, og sjela til en sang er ikke avhengig av innpakningen. Det er mer omgivelsene som avgjør hva som blir aller mest naturlig der og da. Så selv om vi etter planen kjører elektrisk i Norge, kan det godt tenkes at vi på et eller annet tidspunkt trekker ut pluggen der også, avslutter Farrar.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 7. oktober 1998)
