Siden Leffe mistet den ene skistøvelen for ca 40 år siden, har han vært nødt til å finne alternative sysler i påsken. I år ga det anledning til å høre på tre fine plater med tre Norges-aktuelle artister: Laura Marling, Ryley Walker og Courtney Barnett.
Av disse tre er Marling den mest kjente, og årets album «Short Movie» vil trolig sikre henne enda større oppmerksomhet. For til tross for at det bare er et par måneder siden Marling fylte 25 år, er hun allerede for veteran å regne. «Short Movie» er faktisk den unge britens femte album siden den oppsiktsvekkende debuten med «Alas I Cannot Swim» i 2008.
Slik hennes tidligere plater har vitnet om et sjeldent talent, forsterker «Short Movie» inntrykket av ei ung singer/songwriter i kontinuerlig utvikling. Årets plate er i stor grad preget av et langvarig opphold i Los Angeles, selv om den for det meste likevel er innspilt i gamle England. Og helt passende befinner seg da også Marling et sted midt imellom. Med klare referanser til Joni Mitchell og med hørbar forankring i britisk folkrock med røtter tilbake til Nick Drake og Sandy Denny, men også med et tidsløst uttrykk som effektivt fjerner et eventuelt nostalgisk preg.
Selv om Marling er støpt i singer/songwriter-formen har hun et eklektisk forhold til stilarten som gir musikken ekstra spenning. For mens musikken hennes gjerne spiller på sårbare strenger, utstråler hun samtidig en sikkerhet som gjør det mulig å kombinere lekenhet med raffinert stilsikker sans til et helhetlig albumuttrykk.
På «Short Movie» kommer dette blant annet til syne i måten hun kontrasterer akustiske gitarer med (for henne nye) elektriske passasjer og klanger som innimellom kan gi assosiasjoner til støvete, industrielle landskap. Og underveis på ferden beveger Marling seg sømløst mellom Mitchell-inspirerte vokalfraseringer til mer «sinna» P.J. Harvey-takter på en måte som både ærer historien og sikrer henne en sentral plass i vår egen samtid.
Friskt bekjentskap
Marling kommer til Oslo i slutten av mai. Litt seinere samme sommer kan Oslo-publikummet (på Øya-festivalen) også få stifte bekjentskap med australske Courtney Barnett. Og skal vi dømme utifra debutalbumet til den 28-årige australieren, «Sometimes I Sit and Think, And Sometimes I Just Sit» kan det bli et svært så hyggelig møte.
For albumdebuten til Barnett, som har gitt ut to EPer tidligere, oser av indie-energi i det mer rølpete slackerlandskapet, komplett med presise verbale observasjoner som kan avleveres med både arrogant slørete nonsjalanse a la Lucinda Williams og en insisterende inderlighet som vi kjenner fra Patti Smith. De elleve låtene på plata varierer fra slentrende blues til fengende powerpop, pønka utblåsninger og en Velvet Underground-pastisj i «Dead Fox». Alt levert med en så tøff og (tilsynelatende) sjølsikker attitude at Barnett her framstår som et av årets mest forfriskende nye bekjentskap.
I Oslo torsdag
Vi holder oss til den engelskpråklige sfæren, men etter å ha vært innom England og Australia beveger vi oss nå til USA. Eller nærmere bestemt Chicago, hvor vi finner 26-årige Ryley Walker.
Han kommer til Internasjonalen i Oslo allerede denne uka, torsdag 9. april. Med seg i bagasjen har han det ferske albumet «Primrose Green», som er hans andre etter fjorårsdebuten «All Kinds of You». Og hvis han leverer på scenen det han leverer på plata, kan dette bli en minneverdig kveld.
I utgangspunktet er også Ryley Walker singer/songwriter, men selv om folknerven og arven fra Pentangle ligger og lurer gjennom hele albumet, er påvirkningen av luftig, akustisk jazz vel så viktig. Med gamle, salige Tim Buckley som den naturlige referansen. Ikke bare fordi han utforsker folkjazzens muligheter, men også fordi hans stemmebruk, hvor han gjerne bøyer og bender ordene slik at han vokalt flyter oppå musikken, ligger nærmere Buckley enn noe annet vi kan huske å ha hørt på svært lenge.
Mens folkjazz-Buckley-stemningen er det ene sentrale elementet i «Primrose Green», er strengeleken det andre. For uansett om Walker søker tilflukt i folk eller jazz, slipper han aldri fokuset på gitaren. Gjerne i en tradisjon som skylder mye til John Martyn og Bert Jansch, men som paret med hans vokal og sjangeroverskridende sanger gir Walker et særpreg som gjør ham til en artist verdt å følge.
Av Leif Gjerstad
