Trist møte med Johnny Thunders

Johnny Thunders på øving, et par år etter konserten i Oslo (Foto: Beth Herzhaft/Wikimedia Commons)

De aller fleste journalister har opplevd at noen saker eller intervjuer som er skrevet aldri blir publisert. Et av de mest triste tilfellene i den forstand er da jeg intervjuet Johnny Thunders et par timer før konserten hans på Club7, 29. mars 1982.

For oss med et øye rettet mot New York og amerikansk pønk på 1970-tallet var Johnny Thunders et navn som krevde respekt. Han var tross alt med på å starte New York Dolls og var sentral på bandets to første klassiske album, «New York Dolls» og «Too Much Too Soon». Og da han brøt ut og dannet sitt band The Heartbreakers (ikke å forveksle med Tom Pettys gjeng ved samme navn!) inntok han raskt en tetposisjon blant pønkens mest innflytelsesrike.

Også i Europa, siden Thunders oppholdt seg i London i store deler av 1977 og blant annet deltok på den legendariske Anarchy-turnéen gjennom Storbritannia, sammen med Sex Pistols, The Clash og The Damned.

Too much dop too soon

Allerede den gangen var det nokså klart at Thunders (som egentlig het John Anthony Genzale Jr.) ikke var altfor strukturert og slet med store personlige problemer. Han ble blant annet utvist fra Storbritannia på grunn av stoffmisbruk. Det ble derfor med det ene Heartbreakers-albumet «L.A.M.F.» i 1977, før han året etter gikk solo og ga ut sitt første album på egen hånd, «So Alone».

Så altfor alene var han likevel ikke på denne plata, for kikker du nærmere på lista over kjente musikere som bidro i større eller mindre grad finner du navn som Phil Lynott, Paul Cook, Steve Jones, Chrissie Hynde, Steve Lillywhite, Steve Marriott og Peter Perrett (Only Ones).

Intervju og konsert på Club7

Det var faktisk den siste studioplata han hadde gitt ut da han kom til Oslo og Club7 i mars 1982, men de tidligere merittene hans tilsa at det var en selvfølge at jeg ville intervjue ham for Dagbladet.

Og stedet for intervjuet ble garderoben på Club7, like før konsertstart. Men det tok dessverre ikke mange minutter før jeg skjønte at det kunne bli problematisk. Ikke fordi han var tverr eller uvennlig, men fordi han virket nokså fjern. Svarene kom som en litt treg masse som ikke helt klarte å henge sammen, og som ofte forsvant ut i en tåke som var like tett som tobakksrøyken i garderoben.

Jeg var ganske sikker på at han var dopet, men mer i tvil om hvor mye. Jeg hadde jo aldri truffet Thunders før, og jeg har truffet nok med folk som har virket weird og speisa uten at de har tatt noe. Man kan derfor aldri vært helt sikker. Og ut i fra den antakelsen skrev jeg ut intervjuet før Thunders skulle på scenen.

Klarte knapt å stå

Men var jeg ikke helt sikker på at han var dopa inne i garderoben, ble enhver tvil fjernet under konserten. Den var så usammenhengende at det ikke bare var trist, men direkte tragisk, slik også min Dagblad-kollega Hege Duckert, skrev i sin anmeldelse.

Foruten at konserten var på trynet og sikkert burde vært avlyst, er det likevel et minne som sitter igjen fra den eiendommelige seansen. Mellom låtene sank han sammen på scenekanten, med et hode som tynget av dop duppet nedover, helt fjern fra omverdenen. Men da hans musikere syntes pausen hadde vart lenge nok og slo an riffene til neste låt, nærmest spratt han opp (nåja, det med å sprette er nok en aldri så liten overdrivelse) og fram til mikrofonen og angrep låten med fornyet energi, så lenge det varte før konsentrasjonen igjen glapp. Noe den altså gjorde både for ofte og for lenge.

Duckerts anmeldelse kom på trykk, men i redaksjonen ble vi enige om å la være å trykke intervjuet. Det ville vært uetisk, med tanke på den tilstanden han var i. Dessuten, selv om jeg ikke har sett manus siden, kan jeg aldri tenke meg at Thunders-intervjuet i garderoben var så altfor informativt eller dyptloddende at leserne gikk glipp av noe særlig. Så avgjørelsen i Dagbladet den gang var sikkert helt riktig.

Og hva skjedde med Thunders etter Oslo-besøket for 35 år siden på dagen, når dette skrives? Dessverre kom han seg aldri ut av hengemyra, og døde 38 år gammel av overdose i New Orleans 23. april 1991.

Av Leif Gjerstad

Les også: Uheldige Hell (arkivintervju md Richard Hell, som kort tid var med Thunders i Heartbreakers)

Hør også: Kärlek och kaos. (Svensk radiodokumentar om Johnny Thunders år i Stockholm og hans kamp mot dop og liv med kone og barn)

Legg igjen en kommentar