For en måned siden slapp briten det som må være et av årets aller beste album. Søndag spiller Michael Kiwanuka på Sentrum Scene for utsolgte dører.
Den 32-årige britens selvtitulerte album «Kiwanuka» har fått sjeldent mange lovord rundt om. Selvsagt helt fortjent. For hans utforsking av personlig usikkerhet og identitet i en større kontekst med rasisme og politisk turbulens, har skapt en sjelfull soul som lener seg mot gamle giganters skuldre, men som likevel står trygt på egen hånd. Det er både Bill Withers, Marvin Gaye og Curtis Mayfield. Men framfor alt er det Michael Kiwanuka.
Og hvem er så Michael Kiwanuka? Det kortfattede svaret er at han etter den myke soulfolk-debuten «Home Again» ble kåret til «The sound of 2012» av BBC. Og at han med oppfølgeren «Love & Hate» i 2016 gikk rett inn på den engelske salgslistas førsteplass, mens anmelderne ropte over seg om «en moderne soulklassiker». Og ikke minst, at en av låtene hans ble kjenningsmelodien i tv-serien «Big Little Lies».
Manglet selvtillit
Suksess fra første stund, med andre ord. Likevel har han for mange forblitt en doldis, langt mindre synlig i offentligheten enn suksessen burde tilsi. Samtidig som hans egen manglende selvtillit bremset, om ikke hans egen utvikling, så i hvert fall hans karriere.
Alt slikt som har med dårlig selvtillit å gjøre pleier vi nærmest ukritisk å knytte til oppveksten. Kanskje er det ikke alltid like riktig, men i Michael Kiwanukas tilfelle ser det ut til å stemme. Hans foreldre måtte på 1970-tallet flykte fra Idi Amins skrekkvelde i Uganda til London, der de etterhvert bosatte seg i Muswell Hill i nord-London.
Middelklassegutt fra Muswell Hill
Men bydelen som en gang i tiden fostret The Kinks var ikke en like naturlig hjemmebane for Michael Kiwanuka. Det var få fargede som bodde der, og Kiwanuka har selv beskrevet sin oppvekst og sine omgivelser som «solid, hvit middelklasse».
– Jeg elsket Neil Young, jeg elsket fotball og jeg elsket gitaren. Jeg var på alle måter en typisk londonsk middelklassegutt. Bortsett fra at jeg hadde en annen hudfarge enn de fleste andre på skolen, fortalte Michael Kiwanuka i et intervju med det britiske bladet Mojo i 2016. Han følte seg litt utenfor, en følelse som bare ble forsterket da familien besøkte slekt i Uganda.
– Der ble jeg oppfattet som den typiske britiske middelklassegutten jeg hjemme i England ikke klarte å identifisere meg med.
Ble pubmusiker
Han falt mellom to stoler, og usikkerheten knyttet til identitet gikk også utover selvtilliten. Han drømte om å bli jazzgitarist og begynte på Royal Academy of Music, men droppet ut etter førsteåret.
– Det var slik jeg var. Når ting ble vanskelige ga jeg alltid raskt opp. Hvis noen sa at det jeg ikke gjorde var bra, tok jeg for gitt at de hadde rett, innrømmet Kiwanuka overfor The Guardian.
I stedet for eksamen fra Royal Academy of Music og en karriere som jazzgitarist, tok Kiwanuka derfor til takke med beskjedne oppdrag som studiomusiker og lavprofilerte jobber som pubtrubadur. Suksessen med debutalbumet hjalp heller ikke særlig, og han syslet lenge med planer om å bare gi opp musikken.
Fant seg sjæl
Helt til han klarte å uttrykke sine frustrerte følelser i den selvgranskende låten «Black Man in a White World». Via en innspilling med den ferske produsenten Inflo kom låten den langt mer meriterte og hotte produsenten Brian Joseph «Danger Mouse» Burton for øre. Han hadde så stor sans for det han hørte at han tilbød seg å produsere Kiwanukas andre album, «Love & Hate».
Og de fant hverandre så godt at de (samt Inflo) fornyet samarbeidet også på Michael Kiwanukas tredje album, «Kiwanuka». Ifølge hovedpersonen er tittelen også et utslag av at han etter alle år som tvilende, endelig har begynt å tro på at han faktisk er verdt noe. At han er noen. At han er Kiwanuka.
At han er den tradisjonsbærende fornyeren av soul som «alle» nå hyller og som i kveld fyller Sentrum Scene til siste plass.
Av Leif Gjerstad
Se video:
