(Øyvind anbefaler – oktober 2024)
Mange spennende utgivelser i oktober, før det langsomt roer seg mot julemåneden. Bare norsk denne gang. Du kan lese om nye utgivelser fra Erlend Ropstad, posthumt fra Frank Hammersland og fra debutanten Nora Legrand, Daniel Eriksen, Himmelhamn, Lady Friend, Terje Espenes og Erling Ramskjell – pluss tre kortomtaler.
ERLEND ROPSTAD: «Like evig som oss»
Tilfeldighetene vil ha det til at to av Skandinavias fremste artister ga ut album på samme dag, fredag 18. oktober. Og ikke bare det, både Thåström og en tredje «bror», Lars Winnerbäck, var til stede da Erlend Ropstad slapp sitt nye album med en liten fest på Gimle kino. Winnerbäck hadde en spesiell grunn til å være der, siden han synger duett med Ropstad på en av låtene på albumet, «Kyrie Eleison», en sang i 7/8 som er så vanskelig å synge at det spørs om den blir med ut når Ropstad skal ut på veien snart.
Thåströms «Somliga av oss» er utførlig anmeldt allerede her på Leffes Lab, og det er ingen grunn til å ta dissens. Thåström er veldig god på å være Thåström, akkurat som Ropstad er veldig god på å være Ropstad. Tittellåten og «Filmen om oss» er to av mange høydepunkter her. De to sangene er også tema for et poetisk, musikalsk «bildebrev» med en resitererende og syngende Ropstad som den eneste personen i filmen i tillegg til en tilfeldig hund på ei strand i Skottland. Musikken, sangen og resitasjonen pakkes inn av nydelige naturbilder i svart-hvitt. Filmen er signert Pål Laukli, som også har tatt det fantastiske coverbildet en tåkefull dag i Skottland.
Ropstad holder som vanlig høyt nivå på låtskrivinga. Her er refleksjoner over evighet, forgjengelighet og smertefull avskjed, inspirert av Nick Cave. Som vanlig er det formuleringer og fine bilder som klistrer seg fast: «En venn av meg sa, hvem vil du helst ha? / Mens vi satt og så på at jentene dansa / Men æ hadde nok med å vokse opp», synger han i den nostalgiske åpningen «Jeg husker åssen du sang». På dempede «Evigheten ender» har duettstemmen til keyboardist Julie Falkevik fått en beskjeden plass i miksen, og det funker.
Mens Thåström er uvanlig dempa på sitt nye album, kjører Ropstad den vanlige tung/lett og hard/myk-varianten, med en nærmest «desperat» vokal og noen doser med støy der det passer inn. Nesten sju minutter lange, neddempede «Da kom hvalene» er en fin, episk avslutning på et strålende album som helt sikkert vil bli stående som ett av årets beste.
FRANK HAMMERSLAND: «The Ocean Sleeps Alone Tonight»
11. oktober kom et helt spesielt album, fra en artist som ikke lenger er blant oss. Frank Hammersland, kjent fra band som Pogo Pops og Popium, døde 20. januar 2023. Han ble diagnostisert med kreft mens han skrev og spilte inn låter til sitt fjerde soloalbum, «The Ocean Sleeps Alone Tonight». Gjennom sitt siste leveår jobbet han hardt med å få det ferdig.
Det er blitt et album som feirer Hammerslands umiskjennelige popteft – myke, varme, tidløse toner som sender tankene i retning vestkystpopen. Det er også mulig å høre inspirasjon fra britisk pop i disse sangene, og noen ganger, som i «Shimmer From The Lighthouse», kan han minne om Sondre Lerche. De flyter så fint, og de myke tonene og den varme vokalen til Hammersland legger seg som et trøstende teppe rundt deg – sjøl om det er han som kunne trengt det akkurat da.
Et stigende alvor bygger seg opp mellom tonene og tekstlinjene, og, gitt omstendighetene, får tekstlinjer som «Hear the boatman’s call», «Setting my sails for tomorrow» og «Then I’ll be free» en helt spesiell klang. Det samme gjelder når Marte Wulff i «Silver Submarine» synger «Tryin’ to get to heaven when the bills are paid».
Hammersland rakk å legge på vokal på åtte av ti låter før han havnet på palliativ avdeling og ikke var i stand til å fullføre. Han ønsket at Wulff og Sergeant Petter («That Song») skulle synge på de to siste. Hans faste backingband, The Love Connection, spiller med støtte fra Evig din for alltid og noen til, og produsenter var ved siden av Hammersland sjøl Bjarte Jørgensen, Vidar Ersfjord og Yngve Sætre. Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er dette: Hvordan kan en som er i ferd med å dø lage noe som er så vakkert som «The Ocean Sleeps Alone Tonight»? Uansett er dette et av albumene som vil leve videre. Lenge.
NORA LEGRAND: «Paper Sky»
Ikke hørt om Nora Legrand? Ikke jeg heller før hun slapp debutalbumet «Paper Sky» for en drøy måned siden. Nå er jeg hekta! At hun også er en liveartist å se opp for viste hun og gitarist Kristian Frostad under to glimrende konserter under sist helgs Dark Season Blues i Longyearbyen.
Nora, fra Rauma og med fransk mor, er influert av artister som Taylor Swift, Brandi Carlile, Chris Stapleton, Sierra Ferrell og Kacey Musgraves, men har absolutt skapt sitt eget utrykk og funnet sin egen stemme gjennom personlige tekster, gode melodier og en nydelig stemme. Det har hun gjort etter musikkstudier ved Universitetet i Agder og fordyping i bluegrass ved East Tennessee University, USA – og to-tre år i platestudioet for å gjøre ferdig dette albumet.
I likhet med artistene som er nevnt over «vaker» hun mellom americana, country, folk og singer/songwriter-kategorien. Der er hun det største norske talentet som har «åpenbart» seg på lenge.
Sammen med Kristian Frostad funker hun utmerket i duoformat, men på albumet har hun et stort band i ryggen med folk som Yngve Jondalen, Michael Barrett Donovan, Lasse Hafreager, Torgeir Waldemar, Trond Mjøen, Auver Gaaren med flere. «Paper Sky» er snaut 33 minutter med vellyd, arrangert og produsert av Legrand (låtskriver/vokal), Frostad (gitarer/pedal steel/kor) og Vegard Kleftås Sleipnes (gitar/perkusjon). Forresten, om du sitter litt trangt i det kan du trøste deg med «The Dream». Det er alltids håp!
DANIEL ERIKSEN: «There’ll Be a Time When the Sun Will Refuse to Shine»
«Rett» fra konserter under Dark Season Blues på Svalbard sammen med makker Stig Sjøstrøm gir Daniel Eriksen i dag ut et album med en tittel som ikke kunne passet bedre, trolig helt utilsiktet: «There’ll Be a Time When the Sun Will Refuse to Shine». Forrige lørdag forsvant sola fra horisonten på Svalbard, og den er ikke tilbake før i mars.
Albumet er Eriksens tiende, denne gang med multiinstrument Gøran Grini (Paal Flaata, Chip Taylor, Tommy Tokyo) som produsent og gjester som Joachim Cooder (elektrisk mbira). Eriksen lager sin egen «jambalaya» med New Orleans’ egen rhythm’n’blues, tilsatt noen klyper med Mississippis delta- og hill country blues og Cooder-inspirert «filmmusikk» (avsluttende «Rubble of the World»).
Det er variert og gjenkjennbart fra tidligere albumutgivelser – to av dem belønnet med Spellemann-priser – men også annerledes toner som sikkert også kan krediteres produsent Grini. Her og der krydres det med samplinger, på åpningen «Trouble of the World» fra en skikkelig svovelpredikant som spår «the end of the world» – og tordenvær.
Etter en forsiktig «Rags and Old Iron» trøkker han skikkelig til fra spor tre med «Mean Old Dry Spell», albumets beste spor, før han glir over i en mer dempet «Kissing Your Lips». Etter et kort «Porchludium» på gitar, fortsetter han i det mer rolige hjørnet i «Hollering» (tittelen til tross).
Blant bidragsyterne er også Richard Gjems (munnspill), Christian Skaugen (steelgitar), Viktor Wilhelmsen (gitar) og hans faste makker Stig Sjøstrøm (trommer/perkusjon).
HIMMELHAMN: «Sjå eg har teikna deg i hendene mine!»
Dette er nok ikke årets hippeste plate – eller kanskje det er akkurat det det er?
I 2011 anmeldte jeg The Black Soul Circus eneste album i positive ordelag under tittelen «Stilrein Oslo-americana». Låtskriver, gitarist og vokalist var Vigleik Winje, som sju år seinere dukket opp igjen under navnet Himmelhamn.
Nye seks år etter kom denne måneden «Sjå eg har teikna deg i hendene mine!», en tittel som er inspirert av en fotoutstilling om forfallet i norske bedehus. Albumtittelen er noe du finner på veggen i mange av dem.
Musikken har en slags dommedagsstemning, og tankene går særlig i retning goth-rootsrocken til 16 Horsepower og avleggeren Woven Hand (David Eugene Edwards) – også på grunn av det religiøse tekstmaterialet. Himmelhamn går enda lenger gjennom at Winje, som sist, har skrevet nye melodier til støvete gamle salmetekster. Han mener både salmebøkene og albumet er fullstappet av en søken etter tilgivelse og noe større enn oss selv, noe man kan føle på om man er religiøs eller ikke.
Alt sammen ble spilt inn på fire dager i ABC studio i Etne av Winje (vokal/gitarer), Torfinn Thorsen (bass/piano/orgel), Jarle Kristoffersen (cello), Vegard Fossum (trommer) og Torleiv Fossum (gitarer/pedalstål/banjo/lommepiano) – pluss noen gjester.
– Noen låter ble som vi hadde tenkt, andre fant sin egen sti og endte opp som et resultat av inspirasjon og kaos, skriver Winje i presseskrivet.
Jeg er ikke noe religiøst menneske, men har likevel stor glede av de flotte arrangementene og et sfærisk og «dramatisk» uttrykk som løftes av mange fine detaljer og «krumspring» fra musikerne. Det er fascinerende at gamle salmetekster kan få nytt liv på denne måten – og imponerende at Himmelhamn klarer å holde et så gjennomgående høyt nivå musikalsk fra start til mål.
LADY FRIEND: «5 O’Clock Man»
To år etter albumet «Songs From the Guesthouse» slapp Anne Mette Hårdnes (vokal/piano) og hennes meget sjangerbevisste medmusikanter denne måneden en ny runde med deilig softrock under det vennligsinnede navnet Lady Friend.
Med en frontfigur som sikkert liker sin Fleetwood Mac og brødrene Christer (trommer/kor) og Mats Engen (bass/kor), begge med ei fortid i Euroboys, i ryggen måtte det bli rock med adresse California på Hårdnes’ hjertebarn Lady Friend. Magnus Jacobsen og Fredrik Eilertsen spiller begge gitar og korer.
I den Spellemann-belønte duoen Sweetheart, med Hårdnes og John-Arne Ø. Gundersen, går det stille og rolig for seg – og da i americana-landskapet. I Lady Friend saler hun om litt og serverer myk softrock. Inspirasjonen har hun sugd til seg gjennom flere turer til Los Angeles, men albumet er innspilt hos Anders Møller, også han fra Euroboys, i Subsonic Society i Oslo. Hårdnes har skrevet låtene og gir ut på sin egen label Mother Likes It Records. Full kontroll i alle ledd!
TERJE ESPENES: «Bondesønn»
Terje Espenes (46) fra Dyrøy i Troms, bosatt i Hokksund, har gjennomgått en meget vellykket «transformasjon» fra frontmann i americana-bandet Jack Stillwater – på engelsk – til en flott formidler av egne tekster på norsk som soloartist. Før han ga ut debuten på norsk, «Røtter» (2023), hyllet han sitt musikalske forbilde på solodebuten «Hopes & Dreams – the Songs of Bruce Springsteen» (2021). Han mikser forsatt country/americana med noen doser folkemusikk og rock, men tekstene blir plutselig «nærmere» når tekstene nå er på morsmålet.
Om bakgrunnen for albumet og tittelen sier bondesønnen Espenes at han «i hele oppveksten var omgitt av arbeidsfolk – bønder, fiskere, anleggsarbeidere, snekkere og husmødre.» På dette albumet hadde han et ønske om å fortelle deres historier, og det lykkes han utmerket med. Georg Storhaug (og medprodusentene Espenes og Eivind Kløverød) skaper et spennende lydbilde rundt de varme tekstene, som holder høyt nivå.
ERLING RAMSKJELL: «Bortenforskapet – Utkantsk»
Erling Ramskjell, tidligere kjent som Æ og med medlemskap i band som Likholmen, Schtimm og Hedssmon har gitt ut et tosifret antall album, og «Bortenforskapet – Utkantsk» er første del i en liten serie av utgivelser. Han anser det som «litt praktisk rydding i livskaoset, et forsøk på å svi vekk noen løse tråder og ikke minst få satt ut i livet ting og prosjekter jeg har prokrastinert i noen tiår».
Albumet er et familieprosjekt, med Kåre Riibe Ramskjell på tangenter og Luca og Kaja Karlsen Ramskjell på vokal i tillegg til Anders Skoglund (trommer/perk.) og Hallstein Sandvin (bass). Blandingen av viser og rock fungerer utmerket, med kule «Klisjea», røffe «…du veit» og neddempede «Nødhavn» som mine favoritter. I november reiser Ramskjell på en liten turné til Trøndelag og Nord-Norge med sin svenske venn Stefan Sundström.
Kort fortalt:
MATHIAS ANGELHUS & SARA FJELDVÆR: «Like Waves»
Det er umulig ikke å få assosiasjoner til Emmylou Harris og Gram Parsons når Mathias Angelhus og Sara Fjeldvær synger «Count Me In» på duettalbumet «Like Waves», som ble sluppet tidlig forrige måned. De har gjort seg bemerket på hver sin kant, solo og i band, men bruker nå det meste av tida og oppmerksomheten på det nye duosamarbeidet. Deutalbumet er noe ujevnt, men på sitt beste er det glimrende. Best: Åpningen «Bring You Down», «Where I Want To Be», «Speak To Me» og nevnte «Count Me In».
EVEN MARTINSEN: «Poetically True»
Det er heartlandrock på sitt beste når Even Martinsen åpner debutalbumet «Poetically True» med fengende «Lifetime». «Villanova» og «Alaskan», to andre høydepunkter, går mer i countryretning, mens «Waitin’ on You» heller mot heartlandrocken igjen. Sånn «vipper» det litt fram og tilbake på sjangerskålene.
Produsent Sjur Lyseid (Minor Minority / The Little Hands of Asphalt) bidrar til at debuten er noe Martinsen kan være stolt av. Albumet bør også være et fint visittkort når han – sikkert – skal ut og presentere dette materialet live.
ANDERS DAHLBERG: «Running Days»
Litt i samme gate som Martinsen, men mer rocka, er låtskriver og vokalist Anders Dahlbergs tredje album – som vanlig med bandet The Rusty Gold i ryggen. Andrelåten «Turn Around», med Anna Lisa Kumoji, har et tydelig Stones-stempel, mens andre låter heller mer mot Jackson Browne og Bruce Springsteen. «America» låter f.eks. veldig Bruce a la «Streets of Philadelphia», akkurat som hønefossingen og uttrykket hans låter veldig amerikansk. Trommis Bob Felix Bernelius Hegdal har produsert.
Av Øyvind Rønning
