En gang i tida var tysk rock noe av det mest ukule du kunne tenke deg. Men det var før krautrock og Kraftwerk snudde ting på hodet. Nå er bandets grunnlegger Florian Schneider gått ut av tiden, 73 år gammel.
Onsdag kom beskjeden om at Kraftwerks gamle sjefsdynamo Florian Schneider døde 30. april, etter kort tids kreftsykdom. Med hans bortgang er den kanskje viktigste pioneren innenfor europeisk elektronisk rock borte, og med plater som «Autobahn» og «Trans-Europe Express» tegnet han og Kraftwerk om hele det europeiske rockekartet.
Krautrock
Lukt på ordet «krautrock». Surkål. Selv om det visstnok var John Peel som første gang tok ordet i bruk, så oser det en nedsettende klang av hele ordet. Ved inngangen til 1970-årene forbandt mange fortsatt musikk-Tyskland mest med ompa-ompa og lederhosen. Og i dette verdensbildet passet krautrock perfekt inn, som noe uhipt og illesmakende som passet best for ukule tyskere med tyrolerhatt.
Riktignok brukte den legendariske radiomannen Peel uttrykket i en litt humoristisk kontekst, men da begrepet spredte seg var det med fordommene intakt. Det hjalp ikke at tyskerne presenterte omverdenen for elektronisk rock gjennom grupper som Can, Tangerine Dream, Amon Duul og Kraftwerk. Det lå så langt unna det britene drev med på tidlig 1970-tall at det av mange ble betraktet mest som en raritet.
Men tida talte for krautrockerne, og da rocken i større grad omfavnet de mulighetene elektronikken bød på, sto Kraftwerk og Florian Schneider i første rekke. Bandets album «Autobahn» (1974), «Trans-Europe Machine» (1977) og «The Man Machine» (1978) hadde vist at det var mulig å blande snertne popmelodier med monotont repetitive elektroniske klanger og skape noe suggererende hypnotisk ut av det hele.
Robot pop
«Robot pop» omtalte bandet selv musikken sin som, og på scenen levde de opp til det ved å stille seg opp bak sine elektroniske instrumenter og maskiner på en måte som reduserte dem selv til små roboter. Eller man machine, for å si det med deres egen musikk.
Blant tidlige fans finner vi David Bowie. Ikke bare oppkalte han en låt på «Heroes»-albumet etter Kraftwerk-Florian, «V2-Schneider», men at han i det hele tatt dro til Tyskland for å spille inn sin såkalte Berlin-trilogi skyldtes i stor grad hans fascinasjon for Kraftwerk-universet.
Om Schneider og Kraftwerk sto litt utenfor mainstream på tidlig 1970-tall, var de mye mer sentralt plassert et tiår etter. Ikke nødvendigvis fordi de hadde endret seg så mye, som fordi rocken i alt større grad omfavnet ideene og visjonene til Schneider og andre krautrockere. Både postpønk, synthpop og techno har Kraftwerk å takke for mye.
Mannen og maskinen
Men bandet fra Düsseldorf var mer enn bare et band som utforsket elektronikkens muligheter. Gjennom sin maskinelle tilnærming til musikk tolket de også sin samtid, med futuristiske innfallsvinkler til temaer som transport, kjernekraft, satellitter og selvsagt roboter. Alltid med en underliggende følelse av fremmedgjorthet.
Den kjølige distansen Schneider dyrket i Kraftwerk manifesterte seg også ved at bandet holdt en veldig lav profil i media. Og den samme avstanden dyrket de da de mot slutten av forrige årtusen gjenopptok turnévirksomheten, med en stilistisk like kald som ren opptreden, der de visuelle elementene – inklusive 3D-briller – sørget for å gi den monotone musikken ekstra liv.
Exit Kraftwerk 2008
Da Kraftwerk ble dannet i Düsseldorf i 1970 var det med Ralf Hütter og Florian Schneider som de to viktigste drivkraftene. Det forble paret fram til Schneider i 2008 forlot Kraftwerk, slik at Hütter var den eneste gjenværende fra originalbesetningen.
Det siste tiåret har Schneider holdt en heller lav profil, med deltakelse i miljøkampanjen «Parley for the Oceans» og utgivelsen av låten «Stop Plastic Pollution» i 2015 som siste offentlige livstegn før han sovnet inn hjemme i Düsseldorf 30. april.
Av Leif Gjerstad
Les også: Et kreativt kraftverk (arkivintervju fra 1991)
