(Intervju første gang publisert i 1995)
Oslo: Et oppgjør med generasjoners tro på sin egen fortreffelighet og historien om et band som blir stjerner fordi de ikke spiller. Disse to temaene rammer inn Todd Sniders kritikerroste debutalbum «Songs for the daily Planet». Men mellom disse ytterpunktene byr Snider også på mye annet snadder, og lørdag presenterer amerikaneren sitt musikalske univers på roots-festivalen Down On The Farm.
– For et år siden ville jeg aldri trodd at jeg nå skal spille i Norge. Da jeg spilte inn «Planet» hadde jeg resignert og slått meg til ro med at «ingen» ville høre min musikk. Jeg spiller jo ikke grønsj, sier Todd Snider (28).
– For en gangs skyld tok jeg imidlertid feil, men det kan jeg leve med, smiler Todd, vel vitende om at en humoristisk kommentar til platebransjen er en av grunnene til hans gjennombrudd. For sangen som virkelig satte Snider på det musikalske kartet var Dylan-pastisjen «Talkin’ Seattle Grunge Rock Blues».
Sangen ligger som uannonsert bonuskutt på «Songs For The Daily Planet» og handler om et band som skjønner at image er hva som skal til for å bli berømt. Men til tross for at de doper seg, knuser instrument, boltrer seg i groupies og stirrer ned i gulvet lar det store gjennombruddet vente på seg – helt til de finner sin egen nisje: de spiller ikke i det hele tatt!
Bandets totale taushet ender med berømmelse og MTV-Unplugged konsert som høydepunkt. Gruppas fem minutter i rampelyset ender imidlertid når et nytt band lanserer et enda særere image: De er ikke sammen i det hele tatt…
Nesten sant
– Det verste er at sangen ikke er langt unna sannheten. Rock handler så mye om image. Alle må være så spesielle, at det bare er et tidsspørsmål før du har et band som ikke spiller i det hele tatt, hevder Snider som legger mesteparten av skylda for dette på platebransjen.
– Plateselskapene markedsfører alt nytt som så spesielt og alternativt. Men de tar sjelden sjansen på noe spesielt og alternativt før de vet at det finnes et marked for det. Og da er det kanskje egentlig ikke så alternativt likevel, filosoferer Snider. Som mer enn en gang har fått høre at «sangene dine er gode, de har noe å fortelle, men du burde grønsje dem opp».
– Det ga meg ideen. Da jeg skulle presentere noe stoff for plateselskapet tok jeg den med for moro skyld, uten tanke på plata. Men tapen havnet hos en radio-DJ som utropte den til «årets låt», og da ville selvsagt selskapet ha den med på CDen. Det eneste problemet var at coveret allerede var ferdigtrykket, så løsningen ble å inkludere den som et uannonsert bonuskutt, forklarer Snider.
To generasjoner
Mens «Grunge Blues»-sangen avrunder CDen, åpnes den av «My Generation (Part 2)», en kommentar både til Pete Townshends og Sniders egen generasjon.
– Sommeren 1989 var et hysterisk «Summer of 69»-år i USA. Det var omtrent alt dagens 40-åringer snakket om, og jeg ble nokså drittlei dette etterhvert. Ok, de hadde Woodstock, men ellers kunne jeg ikke se alle disse store forandringene som 68-generasjonen skrøt av. Men da jeg begynte å granske min egen generasjon, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at vi ikke hadde fått gjort så mye vi heller. Så dermed endte mitt angrep på foreldregenerasjonen som en litt sarkastisk kommentar til begge generasjonenes selvskryt, flirer Snider som etter en omflakkende tilværelse nå bor i Atlanta.
-Å flytte mye kan skape rastløshet, men det kan også gi mange kilder å øse av. Som artist spriker jeg vel mye innimellom, men forankringen ligger vel hovedsakelig i countryrock. Med et snev av rock, folk og rhythm & blues.
Humor og alvor
Mest av alt er han imidlertid blitt sammenliknet med Dylan, Springsteen, Petty og Mellencamp, noe han tar helt med ro.
– Jeg liker alle fire veldig godt, selv om jeg heller ville brukt Willie Nelson, Kris Kristofferson og Gram Parsons som referanserammer. Men alle disse var jo inspirert av Dylan på 60-tallet, så det går sikkert en linje fra Dylan også til meg, humrer Todd Snider.
Sangene han er blitt best kjent med spiller alle på humor, men plata er også krydret med mange sosiale kommentarer. Fra overgrep på barn og grådighet til religiøst hykleri og USAs diskriminering av indianere.
– Jeg prøver verken å være morsom eller overseriøs. Jeg bare skriver om det som opptar meg der og da, sier Snider som på sangen «Alright Guy» bedyrer at han er en helt vanlig og ålreit fyr. Og det står han ved.
– Det med ålreit får andre avgjøre, men spesiell er jeg i hvert fall ikke. Det finns mange band bare i Atlanta som spiller samme type musikk som meg, men selv om jeg ikke er unik håper jeg vi kan få det gøy nede på farmen for det!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 1. juni 1995)
