Mavericks: Dårlige tider for country?

(intervju opprinnelig publisert 1998)

Oslo: – Amerikansk country har hatt noen gode år, men nå går alt raskt nedoverbakke. Selskapene gir ut dvaske plater uten sjel, som radiostasjonene spiller om og om igjen. Det er en billig vei til suksess som raskt kan vise seg å bli meget kostbar, hevder Raul Malo.

Som sjef for countrybandet Mavericks kan 32-åringen se tilbake på fem album med et salgt på nærmere ti millioner. Nå har bandet for første gang også gjort seg bemerket i Norge. Singelen «Dance The Night Away» fra bandets ferske album «Trampoline» er blitt mye spilt på norske radiostasjoner.

– Jeg håper at europeisk radio er litt sunnere enn amerikansk. Der er alt så formatert at det meste med sjel faller utenom. Men det som gjør situasjonen virkelig alvorlig, er at plateselskapene i Nashville satser på artister med to eller tre sanger som passer inn på radioen, mens resten av stoffet på albumene deres er kjønnsløst fyllstoff. Det har skapt flere døgnfluer enn før, mens mange store talenter aldri slipper til, sier Raul Malo og rister på hodet.

Ny teknologi det nye

Slike utfall mot Nashville (og andre musikkmetropoler) har vi hørt mange ganger før, uten at de dystre spådommene nødvendigvis har slått til. Malo mener imidlertid at den nye teknologien har gjort at bransjen nå står overfor en ny situasjon hvor tidligere forsvarstrekk ikke lenger har noen effekt.

– For country er både platesalg og radiolytting på vei nedover. Det har skjedd også tidligere, men det nye er at musikkfans nå har et reelt alternativ. Med Internett er det lettere enn noensinne å høre musikk uten å stille inn på stasjoner som bare tilbyr de store selskapenes utvannede satsinger. Plateselskapenes og radiostasjonenes makt blir derfor kraftig svekket, slik at det for bransjen blir vanskeligere å komme seg ut av den nedadgående spiralen som den for tida befinner seg i.

Bredt spenn

Med Raul Malos klokkerene og smørmyke stemme, et sted mellom Chris Isaak og Roy Orbison som største aktivum, har Mavericks opplevd en suksess som ikke helt stemmer med Malos egen tegning av et trangsynt Nashville. For det er en nokså bred musikalsk gate som Mavericks har utforsket på sine plater.

– Vi har vært heldige og er blitt godt mottatt, selv om vår bakgrunn fra Miami har stemplet oss som «outsidere». Det vakte oppsikt da jeg, med kubanske foreldre og oppvekst i et utpreget kubansk miljø i Miami, startet et countryband i Little Havanna. Alle – både kubanere og «ekte» countryfans – ristet oppgitt på hodet da de hørte at en kubansk unggutt frontet et countryband. Men det ga oss samtidig en frihet, for da vi ikke ble akseptert som et countryband, kunne vi gjøre nøyaktig hva vi ønsket, uten hensyn til noen utenforstående, konstaterer Malo.

Tett gjeng

Resultatet er blitt fem plater hvor rotekte country står side om side med storbandjazz-inspirerte croonersanger og salsasmakende rytmefyrverkeri.

– Vi er en tett gjeng med forskjellig bakgrunn som har spilt sammen i over ti år. Det som binder oss sammen er vår felles interesse for country, men i tillegg gjenspeiler Mavericks det meste av den kulturelle smeltedigelen vi utgjør, forklarer Malo som antyder en pause for bandet etter denne turnéen.

– Vi ønsker ikke å bli et band som gjentar seg selv. Derfor vil vi ta en pause, slik at alle får tid og mulighet til å lade opp batteriene før vi går i studio igjen.

Selv har Malo tenkt å bruke pausen til å gi ut sin første soloplate.

– Det skal bli en spansk plate, hvor jeg gjør et dypdykk ned i alle latinosjangere som jeg har lyttet på opp gjennom årene. Da jeg var yngre, neglisjerte jeg i musikalsk forstand min etniske bakgrunn. På Mavericks siste plater har jeg lettet litt på lokket, men ikke mer enn at jeg fortsatt har et stort behov for å få fram denne siden av meg selv. Og dette behovet skal jeg tilfredstille på min kommende soloplate.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert NTB mars 1998)