At to giganter som Bob Dylan og Neil Young slipper plater samme helg er veldig spesielt. Men enda mer oppsiktsvekkende er kanskje at begge deres plater innfrir så til de grader!
Fredag 19. juni slipper Bob Dylan albumet «Rough and Rowdy Ways, 79-åringens første album med nytt materiale siden «Tempest» i 2012. Samme dag slipper også Neil Young nytt, eller kanskje vi heller burde si «gammelt nytt». For hans album «Homegrown» ble innspilt i 1974 og 1975, og skulle etter planen slippes da.
Men Young fikk kalde føtter, trakk plata og la den innerst i skuffen. Og der er den blitt liggende helt til 74-åringen nå har forsonet seg med innholdet, og smerten har veket for innsikten at musikken faktisk er vakker og verdt å høres.Leffe har brukt de siste dagene til å høre på de to veteranenes plater, og her er hans opplevelse av dem:
Neil Young «Homegrown» (Reprise Records)
Neil Young fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med albumene «After the Goldrush» og «Harvest». Men mens fansen dyrket ham, hadde han trøbbel med å se seg selv i det offentlige ikonbildet han ble framstilt i.
Det skapte et behov hos Young for å distansere seg fra hele stjernegreia, og hans måte å følge opp «Harvest» på ble derfor «On The Beach» og «Tonight’s the Night». Førstnevnte en bråkete plate langt unna myke «Harvest», sistnevnte en bekmørk reise inspirert av overdosedøden til hans nære venner Danny Whitten og Bruce Barry.
Men mellom disse to hadde han allerede spilt inn albumet «Homegrown», som i stor grad kretset rundt hans havarerte forhold til skuespilleren Carrie Snodgress. De to hadde vært et par siden rundt 1970, og den harmoniske lykken som gjennomstrålte mye av «Harvest» var knyttet til henne. Eksemplifisert blant annet gjennom «A Man Needs a Maid».
Men da paret fikk sønnen Zeke ble balansen i forholdet skjevt. Hun la sin skuespillerkarriere på is for å ta hånd om parets funksjonshemmede barn, mens Neil Young etter sigende stort sett bare forsvant lenger inn i musikken. Og gradvis ut fra forholdet.
Det ble disfunksjonelt lenge før det endelig sprakk, og følelsene rundt dette skildret Young i låtene som ble til «Homegrown». Fortvilelse, frustrasjon og forvirring i en smertefull miks Young tidligere ikke hadde vært i nærheten av i sin (tross alt personlige) musikk.
Lenge lå det an til at «Homegrown» skulle bli Neil Youngs offisielle oppfølger til «On The Beach», men han vegret seg grunnet dens personlige og smertefulle innhold. Det gjorde for vondt å høre på den, har han forklart. Det endte derfor med at han i stedet valgte «Tonight’s the Night», og med tanke på hvor mørk den framstår kan vi bare tenke oss hvordan Young opplevde «Homegrown».
Dermed havnet de tolv låtene på «Homegrown» i skuffen, hvor de er blitt oppbevart fram til nå. Det vil si, fem av dem har dukket opp i andre versjoner på andre Young-album og noen har han ved noen anledninger framført live, men som en helhet har «Homegrown» vært en godt bevart hemmelighet helt fram til han nå har bestemt seg for å slippe den, 45 år etter skjemaet.
Og for Neil Young-fans er dette utvilsomt en godbit. Vi senser det allerede fra første start, da «Separate Ways»-introen med akustisk gitar, markert doven bass og sørgmodig slide i velkjent Young-stil bygger opp og rydder vei for kanadierens såre vokal. «I want to apologize» synger han før han følger opp med «We go our separate ways, looking for better days. Me for me/you for you». Og dermed setter tonen for hele albumet.
Det er et skilsmissealbum, men uten hevn og bitterhet som dominerende ingredienser. Young vender blikket like mye mot seg selv, med refleksjoner rundt musiker- kontra familielivet. Hvor veien lokker som en gammel kjæreste i «White Line», mens samvittigheten minner om forpliktelsene hjemme. Men også hvordan avstanden mellom paret blir så stor at Young i «Kansas» lurer på om han i det hele tatt vet hvem hun egentlig er. Uten at det framgår helt klart hvorvidt han her egentlig sikter til Snodgress eller en desperasjonens elskerinne.
De fleste låtene på plata sleper seg litt langsomt framover i et velkjent Young-terreng hvor akustiske gitarer, slide, munnspill og insisterende pianotoner bygger opp under Youngs litt skjørt klagende vokal. Noen framført av Young alene, andre med hjelp av musikere som Robbie Robertson, Levon Helm, Tim Drummond, Ben Keith og på et par spor også Emmylou Harris på kor.
Ofte i en form der slektskapet til album som «Harvest» og «Comes a Time» blir synlig. Og som oftest i en drakt der stemningene er dempet og reflekterende, men også med et par elektriske kutt som skurrer avgårde som en effektiv og nyansert kontrast til de vare akustiske partiene.
Aller best fungerer «Homegrown» der Neil Young lener seg litt rolig tilbake og lar sangene folde seg ut i all sin skjønnhet, med nevnte «Separate Ways», «Try», «White Line» og avsluttende «Star of Betlehem» med den oppsummerende tekststrofen «all you have is memories of happiness» som utsøkte eksempler.
De fleste «arkivplater» lider av noen mangler som kan forklare hvorfor de en gang i tida ble lagt på vent. «Homegrown» havnet i skuffen av helt andre grunner, og når den nå er hentet fram igjen er det umulig å ikke undres litt over hvordan den ville blitt mottatt hvis den faktisk hadde kommet ut i 1975.
Jeg tipper den ville gått rett inn i Youngs katalog som et av de beste og mest sentrale verkene.
Bob Dylan «Rough and Rowdy Ways» (Colombia Records)
Like etter at koronaen traff Norge slapp Bob Dylan uten forvarsel den 17 minutter lange låten «Murder Most Foul». Siden fulgte to til, før Dylan i begynnelsen av mai bekreftet våre mistanker om at de tre nye låtene ga bud om et nytt album fra His Bobness.
Nå er «Rough And Rowdy Ways» (tittel lånt fra Jimmie Rodgers-sang) endelig her, hans første album med nye låter siden «Tempest» for åtte år siden. Og selvsagt, som hans første utgivelse med nytt materiale etter at han I 2016 ble tildelt Nobels litteraturpris. På musikkfronten har han jo de siste årene nøyd seg med å tolke andres materiale, på tre album med standardlåter.
Da er det ekstra gledelig å kunne konstatere at 79-åringen på sin 39. langspiller høres mer potent ut enn på lenge, med ti sanger som alle forsvarer sin plass med glans. Sammenliknet med hans to forrige studioalbum er «Rough And Rowdy Ways» noe mindre bluesbasert, selv om tre av de ti låtene fortsatt hører hjemme I den kategorien. I stedet har Dylan løsnet på tømmene litt, der han glir fram i et dvelende svakt countryfisert stemningslandskap der melankolien råder og fortida fargelegges mens døden flere steder dukker opp som tematisk følgesvenn.
Slik som i åpningskuttet, allerede kjente «I Contain Multitudes», der han ikke bare er «a man of contradiction», men også «a man of many moods” som sover «with life and death in the same bed». Eller som i «Crossing The Rubicon», der han til bitende bluestoner konstaterer at «the bones beneath my skin/three miles north of purgatory/one step from the great beyond».
Men samtidig som Bob Dylan har blikket rettet mot både sin egen sluttstasjon og verdens truende undergang, byr han på meditativ og smellvakker varme i det som kan være en kjærlighetssang eller en trøstesang (til ære for dem og det som er gått tapt) – eller kanskje like gjerne en religiøs overgivelsessang?: «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You».
Høydepunktene står I kø på 71 minutter lange «Rough and Rowdy Ways», men topper seg likevel når vi nærmer oss slutten. For før Bob Dylan setter punktum med sin 17 minutter lange monumentale og referansespekkede fortelling om mordet på John F. Kennedy i «Murder Most Foul» (som på de fysiske formatene har fått en egen LP-side respective CD), tar han oss på balladen «Key West (philosopher pirate)» med på en nærmere ti minutter lang og hypnotiserende fortettet roadtrip på Route 1, på veien ned til sørspissen av Florida. Og akkompanjert av stemningsskapende trekkspill får vi underveis nok en gang Dylans ettertenksomme tanker om en tid som ikke lenger er, med referanser både til gamle radiostasjoner og beatpoetene Allen Ginsberg, Gregory Corso og Jack Kerouac – på hver sine måter viktige inspirasjonskilder for den unge Bob Dylan.
I et ferskt intervju med New York Times konstaterer Dylan at når man er på hans alder, så lever man mye I fortida. Så lenge man bruker røttene og erfaringene som utgangspunkt for å skape noe med relevanse som lever her og nå, må det være helt greit. Spesielt hvis resultatet blir så vellykket som «Rough and Rowdy Days».
Av Leif Gjerstad
