(Intervju første gang publisert i 2003)
Norske kritikere kåret Flaming Lips «Yoshimi Battles the Pink Robots» til fjorårets beste, og i forrige uke fikk bandet en Grammy.
Flaming Lips har lenge vært store kulthelter, men likevel nokså ukjente for de store massene. En naturlig forklaring kan selvsagt være at den amerikanske trioen er litt for sær, men det syns ikke bandets leder Wayne Coyne.
– Det er ikke vi som er sære, det er andre som er konforme. Alle artister burde eksperimentere litt, for å finne det unike i seg selv, sa Wayne da undertegnede snakket med ham for litt siden.
Da «Yoshimi Battles the Pink Robots» ble kåret som Årets beste album 2002 i Nye Takters kritikeravstemning, var det ingen direkte sensasjon. For deres luftige og stemningsfulle psykedelia med myke popmelodier og innlagte støykaskader har lenge stått på menyen til rockens feinschmeckere.
Sin første (og vel også eneste) lille singelhit «She Don’t Use Jelly» fikk de i 1993. Låten var hentet fra »Transmissions from the Satellite Heart», som ble deres gjennombrudd – syv plater og åtte år etter albumdebuten. Og da de i 1999 kom med Yoshimis forgjenger, «The Soft Bulletin» haglet godordene over bandet. Mens engelsk musikkpresse hypet dem som frontfigurer i den nypsykedeliske bølgen.
Bisarr forestilling
Dette ga bandet mye oppmerksomhet da de etter utgivelsen gjorde festivalrunden i Europa.
Ikke minst vakte deres bisarre forestilling på Roskilde-festivalen oppsikt: En performance bestående av 13 biler oppstilt midt på festivalplassen med åpne dører og utrustet med hver sin CD-spiller og 10 watt Powerhorn. Hvor hele kunstverket besto av noen dype basstoner og andre lyder som fikk vindusviskerne til å danse. Uten at personene i bandet viste seg i det hele tatt.
– Jeg innser at «The Flaming Lips Car Experience» var veldig spesielt, selv i forhold til hva vi ellers gjør. Og slik sett beklager jeg hvis folk forventet noe helt annet i Roskide. Men dette var avtalt lenge før «The Soft Bulletin» kom ut, forsvarer Wayne Coyne seg med. Han forteller at det er et konsept han har brukt for å teste ut ting hjemme i Oklahoma.
– Det begynte med at vi parkerte masse biler på en parkeringsplass og lagde masse med lyder. Noen står i konflikt med hverandre, mens andre utfyller hverandre. Og et eller annet sted i det spennet har vi funnet konkrete lyder som vi har kunnet bruke i helt andre sammenhenger.
Kostymer på scenen
Torsdag spiller Flaming Lips på Rockefeller i Oslo, men da blir det uten biler. Derimot får de selskap av fire fans som stiller på scenen i merkelige (og kanskje velkjente?) NRK-kostymer.
– På scenen prøver vi å oppfinne oss selv på nytt ved å presentere våre sanger på en annerledes måte. Det som betyr noe for en konsert er hvordan det hele blir framført. Det viktigste er å gi slipp på fordommer om hva en fellesmusikalsk opplevelse er, for det finnes ingen regler for hva som er bra og dårlig, hevder Wayne Coyns som i år feirer 20 års-jubileum med Flaming Lips.
Eksperimentlyst
I løpet av disse årene har bandet vært innom og testet mye rart, med lysten å eksperimentere som en gjennomgående rød tråd.
– Nesten alle musikere blir fornærmet hvis du antyder at de ikke er originale. Men mange av dem skyr samtidig eksperimenter, enda det er nødvendig å eksperimentere for å finne sin egen stemme. Noen dropper eventyret fordi de ikke gløder, mens andre gjør det av frykt for det ukjente, sier Wayne og fortsetter:
– Verst er det likevel med de som skylder på at musikkbransjen knebler dem. Det er bare tull! Ingen kan nekte deg å bruke din kreativitet til å gjøre det du vil. Alt de kan gjøre er å nekte deg penger til å gjøre det. Hva du velger – pengene eller friheten – er uansett ditt valg, konkluderer Wayne Coyne.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert på nrk.no 3. mars 2003)
Les også: Flaming Lips – bilfri scene (arkivintervju fra 1999)
