(Intervju første gang publisert mars 1991)
Oslo: Det er vanskelig å holde tritt med Ketil Bjørnstad. At han rager mer enn 190cm over bakken og derfor kan lange ut så det virkelig monner når det trengs er en ting, noe helt annet er at han holder et så høyt produktivt tempo.
38-åringen har rundt 20 plater bak seg, 15 romaner, er aktiv som musikk- og litteraturanmelder i Aftenposten og deltar rett som det er i den offentlige debatt. Nå er han aktuell med rockeoperaen «Rift», men når vi treffer ham i Rainbow Studio i Oslo, er det med lydpålegget til en video om «Lyngør fyr». Som altså ikke har noe med «Rift» å gjøre.
– Nei, «Rift» er jeg ferdig med for lenge siden, smiler Ketil og gjør sitt beste for å overbevise oss om at han ikke er spesielt produktiv.
– Det er mest en myte. Innerst inne er jeg ganske lat, og vanligvis står jeg ikke opp før etter ti om morgenen. Men jeg jobber ganske konsentrert, og da er det utrolig hvor mye man kan få ut av en vanlig åttetimers arbeidsdag.
Nåja, vi fastholder fremdeles at han er mer produktiv enn de fleste av oss, denne Oslo-gutten som er blitt naturalisert sørlending.
– Jeg flyttet til Sandøya i 1975, men har fremdeles mye av byen i meg. At kona og jeg havnet der, skyldes litt tilfeldigheter, men jeg er ikke i tvil om at det har vært positivt for meg. Jeg kan være et voldsomt sosialt dyr, men på Sandøya tvinges jeg til å leve roligere, og for en potensiell nevrotiker som meg er det bra, sier Ketil som fremdeles har en leilighet i Oslo.
Vidunderbarnet
Som ung delte Ketil Bjørnstad sin tid mellom pianokrakken hjemme og skolepulten på Steiner-skolen. Kåret som «ungdommens pianomester» ble det stilt store forventninger til denne unge, klassisk-skolerte pianisten. Forventningene har han vel i og for seg oppfylt, selv om hans vei har tatt en litt annen retning enn det som var forventet av en «ungdommens pianomester».
– Da jeg kom et stykke opp i tenårene, ble jeg fanget av de motkulturelle signalene. Det lå en helt ny og spennende verden og ventet utenfor dørstokken, og jeg ville ikke sløse bort livet mitt med å sitte og reprodusere gamle klassikere syv timer daglig, forklarer Ketil som presiserer at dette ikke er noe angrep på klassisk musikk. Det har fremdeles en vesentlig plass i hjertet hans. Poenget var bare at han ønsket å gjøre andre ting i tillegg til, ikke i stedet for.
– Jeg har et naturlig behov for å bruke forskjellige uttrykksformer, og ser ikke noe problem i dette. Men jeg har jo selvsagt oppdaget at mediene og offentligheten har litt større problem. Skal de forholde seg til meg som musiker eller forfatter eller. . . De mister den naturlige båsen å plassere meg i, og rent karrieremessig har nok dette skapt visse problemer.
Rift
Det forhindrer imidlertid ikke Ketil i å kaste seg ut i stadig nye prosjekter. I disse dager er han aktuell med «Rift», rockeoperaen som er blitt til i samarbeid med Miljøvernsdepartementet og Kulturdepartementet, mens et oljeselskap sponser det pretensiøse prosjektet som prøver å belyse hvordan våre prioriteringer og valg kan få dramatiske konsekvenser for menneske og miljø.
I lanseringen av «Rift» legges det vekt på at dette ikke bare er en sår anklage mot vår samtids miljøproblemer, men at det også er et sett av kultur- og medie-aktiviteter som skal involvere publikum i lang tid framover.
Dobbel-CDen, som inkluderer mange av landets mest kjente artister, er allerede i handelen, og denne uka viser NRK et 50 minutter langt TV-program om»Rift».
Til høsten vil rockeoperaen dessuten bli oppført live i våre fire største byer, samtidig som en liten «teaterpakke» med manus, scenografiske tips og ferdiginnspilt musikk på tape vil bli stilt til gratis rådighet for alle amatørteatre og organiasjoner som måtte ønske å oppføre verket.
– Joda, det er et omfattende prosjekt. Jeg liker å bruke det storslåtte til å skildre de nære ting. Sannsynligvis har jeg for mye av klassisk musikk i meg til uten videre å kunne godta regelen om at alt skal sies i løpet av en tre minutter lang sang, slik hovedregelen fremdeles er innenfor rocken, innrømmer Ketil med et lunt smil og fortsetter:
– Problemet med «Rift» følte jeg i utgangspunktet derfor gikk mest på temaet. Det er blitt sagt og skrevet så mye om miljøproblemene at en rockeopera om dette lett kunne bli en like opplagt, som meningsløs affære.
– Min måte å unngå dette på, var å ta utgangspunkt i velkjente klisjeer, for deretter å bryte dem ned og skape psykologiske menneskebilder av dem. Jeg bruker et globalt tema, plasserer det i en storslått ramme, men tar det hele ned på det personlige plan. Jeg prøver å vise hvordan handlingene hver av oss gjør, kan få store konsekvenser, og hvordan et ytre press ofte kan få oss til å ta avgjørelser som vi innerst inne er uenige i.
Et tidsbilde
Hovedrolleinnehaverne i «Rift» har Ketil Bjørnstad tildelt romerske navn, i et forsøk på å knytte tråder fra vår samtid tilbake til romertida. For han hevder bestemt at det er klare paralleller mellom utviklingen i vår tid og den som førte til romerrikets fall.
– Enhver veksthistorie har ført til nedgang, og det er viktig at vi tar et oppgjør med hele vekstpolitikken som rir vår samtid. Den åndelige lengselen og nysgjerrigheten i min generasjon er forsvunnet, og er i stedet blitt materialisert, forklarer Ketil. Som likevel ikke har noe problem å forsvare at noe så vekstorientert som et oljeselskap er blitt valgt som en av «Rift»-prosjektets hovedsponsorer.
– Jeg hadde ingenting konkret med sponsingen å gjøre, initiativet kom fra Miljøverndepartementet. Men jeg ser ikke noe galt i det, og syns problemet heller er de skyttergravene vi er så raske å grave oss ned i. Det er så mange som har behov for et svart-hvitt bilde hvor den store, stygge ulven er noe statisk. Og da er vi på gal vei! Formålet med miljøkampen må være å få i stand en dialog med den store, stygge ulven, i håp om at vi kan få den på bedre tanker. En løsning på miljøproblemene forutsetter jo nettopp dette, og derfor bør vi heller reagere positivt på at et oljeselskap viser et slikt initiativ som å støtte et miljøprosjekt.
Den moralske forfatteren
Ketil Bjørnstad snakker gjerne moral, og han er ikke redd for å erklære at den røde tråden som spinner gjennom alle hans produksjoner, er uløselig knyttet til de moralske valg alle mennesker må ta.
– Jeg kan være uutholdelig opptatt av livets onde og gode sider, og jeg ønsker å sette søkelyset på de valg vi må ta her i livet. Hva slags motiv som ligger bak, og hva slags konsekvenser handlingene kan få. Å være moralsk betyr jo egentlig ikke særlig annet enn å være villig til å møte konfliktene vi står overfor til enhver tid, forklarer Ketil.
Å hevde at kritikerne alltid har vært like generøse overfor Ketils bøker og moralske filosoferinger vil være å overdrive sterkt. Han er blitt «slaktet» flere ganger, ikke minst når han har dristet seg til å skrive dokumentariske verk, slik som i bøkene om Oda Krogh og Edvard Grieg. Men selv karakteristikker som «makkverk» om enkelte av hans bøker, tar han tilsynelatende med stor ro.
– Jeg har vært med så lenge i denne bransjen at jeg tåler slikt. Kritikk kan være besværlig, men nødvendig. Og i den grad negativ kritikk viser meg noe jeg ikke visste fra før, ser jeg på den som fruktbar. Problemet er at det er heller langt mellom hver gang jeg opplever dette, avslutter Ketil Bjørnstad.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 7. mars 1991)
