(Intervju første gang publisert i mai 1991)
Oslo: – Vi har ingenting imot at folk kaller oss et psykedelisk band. For oss betyr psykedelia et åpent sinn og en musikalsk plattform som tillater oss å utforske stadig nye ting.
Clint Boon er brettspiller og frontfigur i Manchester-kvintetten Inspiral Carpets, og kan for tida glede seg over både gode anmeldelser og salgstall for gruppas andre album, «The Beast Inside». Inspiral Carpets er del av den samme bølgen som har gitt oss Happy Mondays og Stone Roses, men har i hvert fall foreløpig måttet finne seg i å leve litt i skyggen av sine kolleger fra Manchester.
– Rockbransjen er en merkelig bransje, og spør du meg, tror jeg ikke det er musikalske grunner til at Mondays og Roses har fått mer oppmerksomhet. Nøkkelen ligger trolig mer i det faktum at vi ikke er så hippe. Vi lever ikke noe selvdestruktivt liv, og vi ønsker ikke å kjøre oss ned på dop, forklarer Clint og tilføyer:
– Vi vet hvordan det føles å stå opp klokka seks og slepe seg av gårde til en intetsigende jobb på en fabrikk, og vi vet at vi foretrekker å spille i et band. Det gir oss både større personlige utfordringer, en mye triveligere tilværelse og selvfølgelig også bedre økonomi. Derfor verdsetter vi det livet og den suksessen vi har så pass høyt, at vi ikke ønsker å skusle det bort på tull og tøys!
Nostalgiske hippier?
Clint Boons frisyre, med passe langt hår bak og en fyldig manke og lugg foran, er som hentet fra et klippalbum med 60-talls hippier fra den amerikanske vestkysten. Utseendemessig kunne han gått rett inn i The Byrds anno 1965/66, og det store halskjedet han stiller med, svekker ikke akkurat 60-talls assosiasjonene. Men selv om han villig innrømmer at Inspiral Carpets musikalsk har latt seg inspirere av hippie-periodens psykedeliske vibrasjoner, bedyrer han at dette bare er en liten del av en større helhet.
– Jeg er 32 år og vokste opp med pønk og reggae før jeg tente på psykedelia. Og som musikere er vi åpne for alt fra Philip Glass til Jefferson Airplane og The Yardbirds. Dette gir oss et bredt grunnlag, som selv med 60-talls assosiasjonene har et tidløst preg.
– Uten sammenlikning forøvrig, kan vi slik minne litt om Pink Floyd. De slo igjennom som et psykedelisk band og har fortsatt beholdt de samme røttene, men fenger fremdeles nye generasjoner – 25 år etter. De har sitt eget tidløse preg som gir dem kreativ og økonomisk frihet til å gjøre akkurat det de selv vil, uten å måtte justere seg etter gjeldende trender. Forhåpentligvis befinner Inspiral Carpets seg i samme situasjon om 20 år!
Visuell musikk
Hvor de befinner seg om 20 år, får tida vise. Foreløpig kan vi bare konstatere at bandet i løpet av seks år har gått via kultstadiet til store salgsframganger – framfor alt i hjemlandet – med debut-CDen «Life» i fjor og nå altså «The Beast Inside». Sammenholdes disse to platene, har de rendyrket sitt uttrykk i større grad på «The Beast Inside», og i sterk kontrast til de fleste av dagens engelske grupper er det ikke altfor mye house eller moderne danserytmer å spore på gruppas nye plate.
– Vi har ingen vedtak som sier hva vi skal eller ikke skal gjøre på våre låter. Men uttrykket forteller noe både om røtter og visjoner. Inspiral Carpets bygger sin musikk på observasjoner, som vi prøver å visualisere best mulig gjennom vår musikk. Og på «The Beast Inside» har vi kunnet bruke både mer penger og tid i studio til å pensle ut akkurat de bildene og filmene som vi ønsker å formidle til andre. Det er det som er så flott med suksess, at du får stadig bedre muligheter til å realisere deg selv!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 19. mai 1991)
