Lenge før jazzen ble akseptert, turnerte afroamerikanske artister Norge. Nå fortelles historien deres i boka «Charleston i Grukkedalen».
Hundre år før Michael Jackson hadde vi Geo Jackson. Og på scenen minnet «sand-dansen» hans veldig mye om Michael Jacksons «moonwalk».
– Geo Jackson var nok den største fargede stjernen i Nord-Europa før 1900. Ikke minst i Norden, hvor han da også hadde et stort og flott hus i København, forteller forsker og stipendiat Erlend Hegdal ved Institutt for Musikkvitenskap.
Hegdal opplyser at Jackson hadde turnert USA i mange år som underholdningsartist med bakgrunn i minstreltradisjonen, før han kom til Europa i 1891 som del av revyen «Den sorte opera». Revyensemblet ble oppløst før det rakk å komme til Norge, men med base i København ble Geo Jackson en hyppig og populær gjest i Norge, fra debutbesøket i 1892 fram til sin død i 1907.
Ikke minst gjorde han stor lykke sammen med brassbandet Negerkapellet. De hadde i tiden rundt århundreskiftet lange opphold i Kristiania og månedslange turneer i Norge, slik at Geo Jackson ble den viktigste ambassadøren for økt kjennskap til afrikansk-amerikansk musikk.
Og så hadde han altså sin «sanddans», hvor han liksom skurte skoene mot et sandbelagt gulv, slik at det ga en hørbar rytmeeffekt samt mulighet til å gli mot underlagets manglende friksjon.
– Jackson skapte en illusjon av å løpe framover, mens han i realiteten skle bakover på scenen. Det var et veldig populært innslag, og heller ikke helt ulikt Michael Jacksons moonwalk hundre år etter, sier Hegdal.
Til Norge før jazzen
Jeg tar neppe mye feil hvis jeg gjetter at nesten ingen – hvis noen i det hele tatt – av våre lesere har hørt om Geo Jackson. For når vi snakker om afro-amerikanske artister og musikk i Norge, eksisterer liksom ikke tiden før første verdenskrig.
Vi kan strekke oss snaut hundre år bakover i tid til artister som Josephine Baker, Fats Waller og Louis Armstrong. Men det får være nok. Det er som om vår kollektive tidsregning starter med jazzen på 1920-tallet.
– Dermed bommer vi med noen tiår, konstaterer Erlend Hegdal.
Charleston i Grukkedalen
Han skrev i 2015 phd-avhandlingen «Charleston i Grukkedalen: Afrikansk-amerikanske artister i Norge før 1940» ved Institutt for Musikkvitenskap (Universitetet i Oslo). Nå foreligger den også i bokform.
I prosjektet har Hegdal utforsket jazzens forhistorie og tidligste utvikling i Norge, og gransket utvalgte besøk av afrikansk-amerikanske artister i perioden 1864 – 1939.
– Det finnes opplysninger om afro-amerikanske artister som fant veien til Europa allerede midt på 1800-tallet, men da handlet det mest om noen få, sporadiske tilfeller. Det er lettere å knytte det virkelige starskuddet til slutten av den amerikanske borgerkrigen, sier Hegdal.
Han forklarer det med at da slavene fikk sin frihet, mistet mange samtidig «jobben» og hjemmet sitt. For noen ble løsningen et omflakkende liv som musikere og underholdningsartister, og enkelte av disse kom seg til og med til Europa.
– Mye tyder på at de som kom til vår verdensdel ofte var de dyktigste og mest ressurssterke musikerne.
Blackface-komikere
Da de kom hadde nordmenn likevel allerede blitt litt eksponert for afro-amerikansk kultur, i form av så kalte «blackface»-artister. Det vil si hvite artister som hadde malt ansiktet og parodierte de svarte.
– «Blackface» var veldig populært på 1800-tallet. Framfor alt i USA, men også i Storbritania. Det er også dokumentert blackface-underholdning rundt om i Norge og så langt nord som til Hammerfest før 1900, opplyser Hegdal.
Blackface-artistene satte på mange måter også premissene for de frigitte slavenes ahow, med rullende øyne og komiske gester som to sentrale element.
– Det var innenfor dette segmentet svarte artister lettest kunne få fotfeste. Ved å parodiere de hvite artistene som parodierte de svarte.
Intensivt turnéliv
For noen av de svarte artistene ble livet på veien selve livet. De turnerte ustanselig. Det var måten de kunne overleve på.
– Vi har eksempelvis en dokumentert turné, med noen svarte artister som reiste rundt i Norge i et halvår og besøkte 30 byer. De tok kystbåten fra sted til sted, og på hvert nytt sted satte de opp sitt show. De fleste som reiste slik gjorde det nok på lykke og fromme, og for de aller fleste var det en beinhard kamp for å overleve. Men kanskje var livet her likevel bedre enn det de kunne ha fått i hjemlandet sitt. I hvert fall var det noen som aldri returnerte til USA, mens enkelte – slik som Geo Jackson – til og med ble store stjerner og mye etterspurt.
Selv om Europa-turnéene for afro-amerikanske artister skjøt fart i årene etter den amerikanske borgerkrigens slutt i 1865, var det først rundt århundreskiftet og spesielt tiåret etter at det ble «vanlig» med svarte artister i Norge. Noen innenfor komiker/underholdningsjangeren, men andre også mer «seriøse» kor med spirituals på programmet.
Fra de tidlige spirituals-sangerne kan man finne en rød tråd videre fram til 1930-tallets vokalgrupper som Mills Brothers, påpeker Hegdal. Og i jazzalderen på 1920-tallet kunne det være to eller tre svarte danseorkestre i byen samtidig.
Viktig for norsk musikkliv
Ifølge Hegdal var de afro-amerikanske artistene ikke bare viktige i sin samtid, men i høyeste grad også for utviklingen av musikkmiljøet i Norge.
– De skapte kjennskap til afro-amerikansk musikktradisjon lenge før jazzen kom, og forberedte på mange måter nordmenn for jazzen.
At den tidlige afro-amerikanske musikken likevel ble glemt, mener han i stor grad kan forklares med teknologi.
– De første jazzinnspillingene kom på tidlig 1920-tall, og da kom også radioen til Norge. Den nye teknologien gjorde det lettere å dokumentere, produsere og distribuere musikk. Derfor kjenner vi jazzen, mens den udokumenterte afro-amerikanske musikken fra tiårene før har forsvunnet.
Rasisme og frykt for musikken
Hegdals studie strekker seg fram til annen verdenskrig, og han peker på at jazzen lenge slet med å bli akseptert.
En av de heftigste kritikerne var den spissformulerte pressemannen og framgangsrike kriminalforfatteren Øvre Richter Frich. Han skrev blant annet at jazz «i hele sitt væsen var forsimplet av niggerskap». Og i den offentlige debatten ble afro-amerikansk musikk karakterisert som en «evolusjonsmessig laverestående kultur, som følgelig ville kunne gjøre skade hvis den fikk tilstrekkelig innflytelse på det nasjonale musikklivet».
– Louis Armstrong opplevde eksempelvis å bli nektet innreise til Norge i 1933, mens bandet hans ble omtalt som «et hvilket som helst niggerorkester av tvilsom verdi», kommenterer Hegdal.
Fra trussel til aksept
Riktignok ble avgjørelsen omgjort, men striden sier noe om klimaet. Artister som Armstrong ble skjelt ut, og debatten om hvorvidt jazz var kunst raste. Også mange norske musikere var negative til de afro-amerikanske artistene som de mente «tar jobben fra oss».
Og selvsagt fryktet man det erotiske aspektet i musikken, forteller Hegdal.
– Mange hevdet at det spesielt for kvinner kunne være farlig å høre på den slags musikk. Men fryktet at jazzen kunne gjøre dem så seksuelt løsslupne at de falt ned på «negerkvinnens lave kulturelle og sosiale nivå».
Selv om jazzen lenge slet med fordommer, ble den populær på danserestauranter og førte til mange tilreisende jazzorkestre. Og forlater vi Hegdals studie og hopper ytterligere 15 år fram i tid, til midten av 1950-tallet var jazzen blitt alment akseptert.
Da lusket i stedet rocken rett rundt hjørnet, som den farlige og usømmelige djevelens musikk.
Av Leif Gjerstad
(saken er opprinnelig skrevet på oppdrag for og publisert i forskning.no, i juli 2015)
