(intervju opprinnelig publisert september 1993)
Oslo: Det oser amerikansk mytologi av Grant, Lee og Buffalo, med assosiasjoner til såvel borgerkrigens blodstenkte gjørmehull som endeløse prærier. Men mens Grant og Lee døde for over 100 år siden og buffaloen ble nesten helt utryddet, så lever Grant Lee Buffalo i beste velgående. Det viser Los Angeles-trioens debut-CD, «Fuzzy».
– Navnet vårt spiller på amerikansk mytologi, slik musikken vår baserer seg på den litt smårufsete elektriske tradisjonen innenfor amerikansk rock. Men selv om vi bestemte oss for Grant Lee Buffalo for bare et par år siden, var det egentlig et ganske opplagt valg. Alt vi trengte å gjøre var jo å bytte ut etternavnet mitt, smiler Grant-Lee Phillips, som i egenskap av sin rolle som vokalist, gitarist og komponist er Grant Lee Buffalos naturlige kraftsenter.
– Dessuten symboliserer navnet forskjellige sider ved USA. Grant endte opp som president, Lee ble beseiret og buffaloen utryddet. Så mens Grant representerer maktens høye tinde, står utryddelsen av buffaloen som et grelt eksempel på hva som har gått galt med USA, tilføyer bassist Paul Kimble.
Tredjemann og trommeslager Joey Peters nøyer seg med å himle litt med øynene over Phillips’ og Kimbles plutselige iver etter å gi alt som har med bandet å gjøre en symbolsk mening.
– Jeg trodde bare vi spilte rock’n’roll, jeg, bemerker han kort.
Vekker oppmerksomhet
Symbolikk eller ei, rock spiller Grant Lee Buffalo med en melodiøsitet og intensitet som har vakt viden oppmerksomhet. Debut-CDen «Fuzzy» har fått glimrende anmeldelser, og da bandet nylig spilte i Bergen, Oslo og Trondheim kunne de glede seg over stinne spillesteder og stor entusiasme.
Men selv om Grant Lee Buffalo gjorde jobben sin og vel så det, var noe av det mest oppsiktsvekkende likheten med Waterboys. Det ligger der også på plata, men kom enda mer til uttrykk live.
– Joda, den har vi hørt for. Men for all del, Waterboys er et bra band og sammenlikningen ser ikke ut til å ha skadet oss. Vi ville vært mer bekymret hvis ingen gadd å komme på konsertene av den grunn, eller om alle som kommer skulle stå og rope på Waterboys-sanger, uttaler Paul Kimble.
Musikk og film
Sett under ett er Grant Lee Buffalo likevel et typisk amerikansk band, med ståsted i rufsete gitarorientert rock med naturlige forbindelseslinjer tilbake til sentrale L.A.-band fra 80-tallet, som Dream Syndicate og Green On Red. Og GLB har ingen problemer med å vedkjenne seg dette musikalske og ideologiske slektskapet. Til og med valget av plateselskap peker i samme retning.
– Vi fikk tilbud fra et par større selskap, men valgte Slash fordi de har en 80-talls katalog og historie som de kan være stolte av, kommenterer Grant Lee Phillips som skriver samtlige av bandets låter.
Et av hovedsporene på «Fuzzy» er «Jupiter and Teardrop», en historie om rastløse sjeler ikke helt ulik Barry Giffords roman «Lula & Sailor», som David Lynch bygget sin film «Wild At Heart» på. Og kanskje er Phillips visuelle fortellerteknikk ikke så tilfeldig, siden han har fortid som filmstudent.
– Det er et nært slektskap mellom musikk og film, og jeg trenger begge deler. Men det ble så pass vanskelig å finne tid til alt, at jeg bestemte meg for å satse på musikk nå og film senere. Jeg regner med at synet holder seg bedre enn kroppen, og siden musikk er så pass fysisk, føltes det riktig å satse på dette nå. Så kan jeg heller konsentrere meg om film etter hvert som jeg blir eldre og går lei turnering og svette jobber på klubber etter midnatt.
Slept til kirken
Selv om Grant Lee Buffalo er basert i Los Angeles, er ingen av de tre opprinnelig derfra. Men Phillips er i det minste fra Nord-California.
– Der ble jeg foret med gospel fra sørstatene, fordi bestefaren min var prest. Noen av mine første minner er hvordan de slepte meg av gårde til kirken. Blandet med min fars kjærlighet til western swing og blues, ble denne musikalske dåpen en skikkelig psykedelisk opplevelse.
Mens John Kimble nikker gjenkjennende til fortellingen om den lille pjokken som slepes til kirka, skiller Joey Peters seg nok en gang litt ut.
– Mine foreldre var så utflippa og frika at de knapt ante hvilken dag det var. Og hadde de visst det, ville de sikkert aldri klart å finne veien til kirken uansett. Jeg ble derfor ikke slept noen steder, men fikk frihet til å stake ut min egen vei. Jeg kunne gå «where the buffalo roams», ler Joey.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert 10. september 1993 i NTB)
