(intervju opprinnelig publisert i 1991)
(London): I det magiske året 1968 kom Jimi Hendrix med sin dobbel-LP «Electric Ladyland». 23 år senere har vi nå fått «Electric Landlady», og den elektriske husverten det dreier seg om er lille Kirsty MacColl.
– Tittelen er Johnny Marrs ide, og daterer seg atskillige år tilbake i tida. Lenge før The Smiths hadde fått sitt store gjennombrudd, bodde Johnny i leiligheten min. Og siden jeg var husverten hans, pleide han i en litt fleipete tone kalle meg «Electric Landlady». Navnet er blitt sittende, og med Johnny som sentral medarbeider på min nye plate, som dessuten er innspilt i Electric Lady Studios i New York, ga navnet seg selv, kvitrer Kirsty MacColl.
Hun begeistret mange med sitt forrige (og andre) album «Kite», og mye tyder på at hennes publikum vil vokse ytterligere med «Electric Landlady». Sammenliknet med «Kite» er den litt mer utadvendt, og definitivt mer elektrisk og rytmisk orientert.
House og rap
– Hvis andre synes det, ser jeg ingen grunn til å opponere. Uten å ønske å hoppe på dansebølgen, ønsket jeg likevel å lage en plate som var litt mer dansevennlig. Og siden til og med jeg klarer å danse til «Electric Landlady», tror jeg ganske sikkert at også andre greier det, sier Kirsty som også har gitt seg inn på fremmed territorium med den første singelen fra albumet. «Walking Down Madison» kommer med en house-rytme i bånn og med et par rap-vers.
– Den sangen ble skrevet i New York om livet i denne byen. Om hvordan man på Manhattan møter ytterpunktene, fra de søkkrike finansfyrstene til de husløse tiggerne som bor på fortauet rett utenfor de høye glass- og betongpalassene. Teksten lå ferdig for mange år siden, før Johnny Marr i fjor satte melodi til. Og siden den handler om livet på Manhattan, passet det godt med en rapsekvens og litt mer urbane rytmer enn jeg vanligvis forbindes med, forteller Kirsty. På sine to plater har hun markert seg med tekster som faktisk handler om noe, i skarp kontrast til mye av det som ellers gis ut som pop/rock.
– Politikk i alt
– Da jeg debuterte med singelen «They Don’t Know» i 1979 (som noen år senere ble en hit for Tracy Ullman), handlet det mye om tenårskjærlighet. Men det er mange år siden nå, og jeg har forlengst blitt voksen og mor til to barn. I dag er interessene helt andre, og det finnes så mye å skrive om at jeg ville føle sangene som bortkastet hvis jeg ikke tok for meg temaer som virkelig betyr noe. Og det som virkelig irriterer meg er artister som står fram og sier at de ikke er politiske. For det ligger jo politikk i alt vi gjør, fastslår Kirsty som i den forstand kanskje har noe å slektes på.
Faren hennes var Ewan MacColl, engelsk folksanger av den virkelig politiske typen.
– Men som overbevist marxist ville han sikkert betraktet det jeg gjør som utpreget borgerlig, hevder Kirsty som ikke vokste opp med faren sin og derfor heller ikke tror at hans syn har preget hennes utvikling i særlig grad.
Produsert av ektemannen
– Jeg var mye mer opptatt av David Bowie & Co enn av folkmusikk den gang jeg vokste opp. Det er først i voksen alder at jeg er blitt opptatt av folkmusikk, selv om det jeg spiller neppe kan karakteriseres som folk.
«Electric Landlady» er i likhet med «Kite» produsert av Steve Lillywhite som også er Kirstys ektemann.
– Så det blir mye musikksnakk hjemme, selv om også vi får tid til de vanlige ekteskapelige kranglene. De om oppvasken som ikke er tatt og om den store haugen med skitne klær, ler Kirsty og fortsetter:
– For meg er det et stort pluss å ha Steve som produsent. Vi kjenner hverandre så godt, slik at han i detalj kan følge og oppfylle mine ønsker på platene.
Jobbet med andre
Selv om det er hele tolv år siden Kirst MacColls platedebut, markerte hun seg i 80-årene først og fremst som låtskriver, samtidig som hennes stemme var å høre på mange andre artisters plater. The Pogues, Simple Minds, Talking Heads, Van Morrison, Smiths, Robert Plant og Happy Mondays har alle dratt nytte av Kirstys stemmeprakt, og nå nylig har hun dessuten sunget for The Wonder Stuff og Billy Bragg.
– Det er morsomt å synge på andres plater, og jeg har utelukkende positive erfaringer på dette feltet. Hyggelige mennesker å jobbe sammen med, samtidig som du kan slappe av på en helt annen måte da enn når du jobber med egne plater. Men selv om jeg liker å jobbe, sier jeg nei til like mange tilbud som jeg får. Hjertet må være med, enten det er egne eller andres ting jeg skal jobbe med. Er ikke hjertet på plass, er det bortkastet tid. Og livet er for kort til å skusles vekk på den måten, avslutter Kirsty MacColl bestemt.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble opprinnelig publisert i juli 1991 i NTB)
