Da Lene Berg var ni år ble hennes far, filmskaperen Arnljot Berg, fengslet i Paris. Snart 50 år etter har noen av minnene herfra og seinere hendelser lagt grunnlaget for både en kunstustilling og romanen «Fra far».
Aktuell med romanen «Fra far» på Kolon forlag
Kort om deg selv?
– Kunstner, utdannet filmregissør, da jeg var liten ville jeg bli detektiv eller skuespiller, og slik jeg arbeider nå kan jeg på en måte være litt begge deler.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg skrev en roman da jeg gikk på filmregi på Dramatiska Institutet i Stockholm. Den ble refusert av Aschehoug etter et møte med to redaktører, jeg tror jeg fornærmet dem, jeg husker at jeg syntes de stilte dumme spørsmål, det må ha vært i 1991. Teksten ble til eksamensfilmen min, «Doft av Lycka». Å skrive har alltid vært en viktig del av arbeidsprosessen min og jeg har gitt ut flere såkalte «artist books» i samarbeid med kunstinstitusjoner og mindre forlag tidligere, men ikke noen ren skjønnlitterær bok før denne.
Hva handler boka di om?
– Den tar utgangspunkt i arven etter faren min Arnljot Berg, som var filmregissør og forfatter, eller åndsarbeider som han kalte det. Arven består mest av immaterielle ting, som minner, men også av filmer, publiserte og upubliserte tekster, LP-plater, massevis av bøker, psykiatriske journaler, rettsdokumenter med mer. Det som blant annet har interessert meg er hvordan fars skjebne, og mitt forhold til ham, åpenbarer noen av tilværelsens og menneskesinnets mest ubegripelige og ugjennomtrengelige sider.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Da jeg var ni år ble faren min arrestert i Paris, anklaget og senere dømt for å ha forårsaket min stemors død. Han satt nesten to år i fransk fengsel før han kom hjem til Norge og fortsatte sitt virke her. Jeg har ikke tenkt så mye på de årene etter at jeg ble voksen, men da min amerikanske samboer ble uskyldig fengslet i New York for noen år siden, begynte minner fra den tiden å dukke opp. Jeg laget filmen «False Belief» om min partners kafkaeske møte med det amerikanske rettssystemet, da den var ferdig ble det plutselig lock-down og jeg ble sittende mye alene på atelieret mitt i Berlin. Samtidig ble jeg invitert til å være festspillutstiller på Bergen Kunsthall, den største utstillingen jeg har hatt i Norge, jeg har bodd det meste av min voksne liv i utlandet. Etter litt om og men, bestemte jeg meg for å ta tak i dette materialet som på en måte er ur-norsk, i alle fall føltes det som å rive og ruske i røttene mine. Teksten begynte som en del av researchen til festspillutstillingen, jeg ville prøve å fange det som festet seg i skallen mens jeg leste fars tekster, så filmene hans og forsøkte å huske ham, han tok sitt liv i 1982. Romanen kan leses som en frittstående fortsettelse av utstillingen på Bergen Kunsthall, men fungerer også helt uavhengig av den.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Noe av det beste jeg vet er å ikke ha noen avtaler og bli liggende i sengen og lese, helst i pysjen, helst hele dagen, jeg binger også gjerne serier og filmer. Vin, gode samtaler og musikk er vesentlig både når jeg har fri og når jeg jobber.
Av Leif Gjerstad
