«Court and Spark» var Joni Mitchells første album med tydelige jazz-elementer. Det er kanskje også hennes aller beste utgivelse. Denne uka er det 50 år siden det kom ut.
Siden debuten i 1968 hadde Joni Mitchell gitt ut et album årlig. Noen mer nakne enn andre, men alle trygt forankret i folkrocksjangeren. Og for hver plate vokste hennes publikum, noe Joni ikke bare opplevde som helt uproblematisk. Etter gjennombruddet med tredjealbumet «Ladies of the Canyon» i 1970 og den enda større suksessen med «Blue» året etter, flyktet Mitchell fra Los Angeles og Laurel Canyon-miljøet og bosatte seg for en periode i en like enkel som primitiv hytte i den vestlige delen av hjemlandet Canada.
Ga henne frihet
Der kunne hun nullstille seg selv og skrive låtene til det som i 1972 skulle bli «For the Roses»-albumet. En utgivelse som fungerte både som en renselsesprosess og kommentar til livet i Los Angeles musikalske stjernesirkler og ikke minst som en musikalsk frigjøring der hun løsnet på de tette båndene til folkrocken.
Og da «For the Roses» ble en enda større suksess enn noen av hennes tidligere utgivelser, ga det Joni Mitchell friheten hun søkte. Hun droppet den sedvanlige lange turneen i bakkant av en utgivelse og brukte heller mesteparten av 1973 til å skrive nytt materiale og prøve det ut i A&M studioet i Los Angeles.
I studio med jazzmusikere
Med jazzsaksofonist Tom Scott som nær alliert og hans band The L.A. Express og medlemmer fra (jazzfusiongruppa) The Crusaders utforsket Mitchell mer eksperimentelle lydbilder, mens musikernes bakgrunn naturlig nok trakk musikken i retning jazzen. Ikke på noen måte slik at folkrocken ble kastet på båten, men ved at Mitchell og musikerne innlemmet jazzen i Jonis univers og fikk det til å smelte sømløst sammen til en enhet.
Som vanlig var i musikk-LA på den tida, kom andre musikere innom rett som det var. Robbie Robertson, David Crosby og Graham Nash bidro alle med sitt og den utflippa humorduoen Cheech & Chong ble også invitert med. Alle uttrykte sin store begeistring for det de fikk høre.
Det gjorde der i mot ikke John Lennon, som jobbet med sitt album «Rock ‘n’ Roll» i nabostudioet. Da han ubedt stakk nesa innom kritiserte han Joni Mitchells nye musikk for å være for komplisert og overprodusert. Og hans forslag om at hun i tillegg burde legge på masse stryk skal ha vært ironisk ment, for å understreke hans poeng. Men så var han da (ifølge Joni Mitchell) visstnok også litt full da han prediket enkelhetens evangelium.
Hyllet plate
Heldigvis for Joni Mitchell skulle det vise seg at de fleste andre var uenig med Lennon. For da «Court and Spark» ble utgitt 17. januar 1974 var kritikerne over seg av begeistring, og platekjøperne fulgte straks opp. I hjemlandet Canada klatret den helt til topps på albumlista, mens den i USA nådde andreplass. Også i Norge kom den inn blant de 20 mest solgte, med en 8. plass som høyeste notering.
Så høyt hadde hun ikke kommet med noen av sine tidligere plater i noen av disse landene, og i tillegg ble en av singlene derfra, «Help Me», en Top10-hit. Og mens den fortsatt er hennes største singelhit, framstår Joni Mitchells sjette album «Court and Spark» den dag i dag som hennes største kommersielle suksess.
Mange vil også hevde at det er Joni Mitchells aller beste utgivelse i løpet av en 55 år lang og imponerende platekarriere. Godt mulig at jeg er enig.
Av Leif Gjerstad
Les også: Syngedamenes hærfører (intervju fra 1988)
Les også. 50 år siden «Blue»
Se video: «Help Me»
