(Intervju første gang publisert juli 2010)
Roskilde: – Jeg har sett bilder av Operaen, og den ser jo bare helt fantastisk ut. Det skal bli gøy å spille der, sier The National-bassist Scott Devendorf.
Søndag kveld spiller The National på Roskilde-festivalen, og om en måned står Oslo for tur. Da står det amerikanske bandet på Øya-programmet for andre gang. Men denne gangen blir det ikke Middelalderparken for kvintetten, men Operaen. For i et samarbeid mellom Operaen og Øya-festivalen har kvintetten fått æren av å tyvstarte festivalen med en matinékonsert i hovedsalen i Operaen.
– Vi har spilt liknende konserter ved noen anledninger, både i England og Australia, og det er spennende med litt andre rammer rundt showet. Forskjellen mellom en operasal og en utendørs festivalscene er jo så pass stor at det krever noen endringer i showet. Ikke bare fordi du får lenger tid på scenen på en egen konsert, men i en operasal kan du også legge litt større vekt på de små subtile detaljene i musikken. De kommer mer til sin rett der, sier Scott Devendorf til ABC Nyheter.
Det vanskelige femtealbumet
Når bandet i kveld inntar Arena-scenen i Roskilde står naturlig nok noen låter fra The Nationals nye (og femte) album «High Violet». Et album som på mange måter er første gang de har noe å forsvare. For etter at kultbandet fikk sitt store kreative gjennombrudd med tredjealbumet «Alligator» i 2005 fulgte det kommersielle gjennombruddet med den like kritikerroste fjerdeplata «Boxer» to år etter.
Men med «High Violet» er kritikerne noe mer splittet, og mange mener den ikke lever opp til de to foregående platene. Slik som ABC Nyheters anmelder, som trakk konklusjonen ”Ingen ny nasjonalskatt”.
Lyse tanker ga mørk plate
– Slikt kan vi ikke gjøre noe med, og det er derfor ingenting å bry seg med. Vi får heller konsentrere oss om å lage den musikken vi aller helst vil lage, kommenterer Scott Devendorf.
Og inviterer dermed til spørsmål om hva som egentlig gikk galt med «High Violet», siden de på forhånd antydet at den nye plata skulle bli en lys og luftig popplate. Mens de fleste kritikerne synes å være enige i at «High Violet» tvert imot er blitt deres mørkeste?
– He, he. Du kan så spørre. Men selv om den dominerende stemningen på plata er mørk, fins det jo også et par låter som er litt lyse og som i tillegg har litt humoristiske tekster som også trekker i den lyse retningen, forsvarer bassisten bandets «løftebrudd» med.
To søskenpar
Foruten vokalist Matt Berninger består The National av to brødrepar, henholdsvis Scott og Bryan Devendorf (trommer) samt Aaron (gitar) og Bryce Dessner (gitar). Egentlig kommer de fra Cincinatti, Ohio, hvor Scott og Dessner-brødrene spilte i et band mens broder Bryan og Matt Berninger spilte i et annet.
Av ulike grunner, og litt uavhengig av hverandre, havnet alle mot slutten av 90-tallet i New York, hvor de dannet The National. Så selv om medlemmene er fra Ohio er The National så definitivt et New York-band, mener Scott Devendorf.
– Bare det å være i New York farger musikken. Det er umulig å ikke bli påvirket av den energien som finnes der, samtidig som bandet har forandret seg en hel del siden starten for ti år siden, resonnerer Scott. Som i samme slengen hevder at det å ha to brødrepar i et band ikke betyr så mye.
– Matt skriver tekstene, men ellers er vi et demokratisk band som samarbeider om låtene. Det preger studioarbeidet, ved at vi som oftest bare har skisser med inn i studio, når vi skal starte på en ny innspilling. Innimellom kan det være veldig frustrerende og føre til kreative krangler, men det ender som regel godt. Vi har prøvd den andre metoden, med helt ferdige låter i studio, men for oss funker det ikke. Og jeg tror ikke vi krangler verken særlig mer eller mindre enn andre band på dette punktet.
Mørke referanser
Når musikken til The National skal omtales, dukker gjerne referanser til postpunk, Tindersticks og Joy Division opp. Scott Devendorf syns referansene er helt greie, selv om han ikke alltid er enig.
– Det er jo bra band som jeg har sansen for, men sammenlikningen skyldes nok først og fremst Matts baryton-stemme. Den bidrar til den mørke stemningen, i et landskap hvor de nevnte bandene opererer. Men vi er også blitt sammenliknet mye med Bruce Springsteen, og avstanden er jo nokså stor mellom ham og Joy Division. Så kanskje er den mest presise beskrivelsen av The National at vi befinner oss et sted mellom dem, hvor enn det måtte være, ler Scott Devendorf.
Støtter Obama
En likhet mellom The National og Springsteen er i hvert fall at begge aktivt støttet Barack Obama i valgkampen. The National lagde blant annet en t-skjorte med Obama-motiv, hvor inntektene gikk til Obamas valgkamp, mens Obama spurte og fikk lov til å bruke en av deres sanger («Fake Empire») i sin valgkamp.
– Vi er vel ikke noe spesielt politisk band, men åtte år med Bush skapte en situasjon i USA hvor manges politiske interesse ble vekket, og hvor mange ville bidra til en endring på en eller annen måte. Det har vel satt sine spor i musikken, og det føltes bare helt naturlig for oss at også vi ga vårt lille bidrag,
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i ABC Nyheter i juli 2010)
