Silje Bergum Kinsen har bodd mange steder i flere ulike land. Uansett hvor hun har hatt base har hun «alltid» skrevet, likevel var det først da hun ble syk som skrivinga tok til på alvor. Nå foreligger resultatet, debutromanen «Jeg vet ikke helt hva det er».
Aktuell med: romanen «Jeg vet ikke helt hva det er» på Flamme forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er født i Oslo og vokste opp i Nittedal. Etter at jeg ble voksen har jeg bodd, studert og jobbet i flere forskjellige europeiske byer. For tre år siden slo jeg meg ned på Nesodden sammen med mannen min og våre to barn. Jeg er en sånn som passer inn litt over alt, men ikke helt noen steder – bortsett fra på Nesodden.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Som barn skrev jeg fantasihistorier, som ungdom skikkelig kleine dikt, men da jeg ble voksen tok jeg en lang pause. Jeg trodde man måtte studere litteraturvitenskap for å skrive på ordentlig, og jeg har jo bare studert journalistikk, sosiologi og europeiske studier. For cirka ti år siden sa mannen min: Kan du ikke bare sette deg ned og skrive? Han var kanskje litt lei alle historiene jeg diktet i ulike sammenhenger. Jeg kjøpte en kladdebok og satte meg ned, og siden har jeg holdt på. Det har blii mye kladding på veien til bok.
– Hva handler boka di om?
– Det kommer nok litt an på leseren, men for meg handler den om hvordan det er å bli syk, ikke vite hva det er og ikke bli frisk igjen. Den handler om utmattelse, skam og utilstrekkelighet og om alt det som skjer med omgivelsene rundt den som blir syk. Dessuten handler boka om å lære seg å leve med den kroppen og hjernen man har. Og mye mer.
– Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg skjønte ikke at det jeg hadde skrevet kanskje kunne bli en bok før jeg hadde skrevet ganske mye. Det har seg sånn at jeg ble syk med høy feber og influensa for snart to og et halvt år siden. Deretter fikk jeg alle mulige infeksjoner, og jeg ble aldri frisk igjen slik jeg forventet at jeg ville bli. Jeg gjorde meg små notater på mobilen, skrev spørsmål til meg selv, prøvde å skjønne hva som skjedde med kroppen og ikke minst hjernen min, som ikke fungerte særlig bra. Etterhvert fikk disse notatene sin egen stemme, den surret rundt i hodet mitt, og jeg fortsatte å skrive i det samme notatet på mobilen. Det ble ganske langt. Høsten 2017 så jeg dokumentarfilmen «Unrest» av Jennifer Brea to ganger. Den handler om sykdommen ME og gjorde stort inntrykk på meg. På det tidspunktet visste jeg fortsatt ikke hva jeg feilte, men legene hadde lenge antydet at det kunne være ME. Jeg tenkte at hvis jeg gjennom den måten jeg hadde det på kunne fortelle en historie om ME, så kunne mine mobilnotater kanskje bety noe for noen andre enn meg selv. Da jeg sendte inn manuset til redaktøren min, forventet jeg ikke at han ville like det, men det gjorde han.
(For en måneds tid siden fikk jeg diagnosen postviralt utmattelsessyndrom trolig som følge av helvetesild i hodet. Nå er jeg litt begrepsforvirret.)
– Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Skriving har alltid vært en fritidsaktivitet for meg. Før, da jeg var frisk, ville jeg ha tatt meg en løpetur i skogen eller skrevet i en ledig stund. I dag er livet mitt litt annerledes. Jeg har mer fri, og når jeg har fri, ligger jeg kanskje på sofaen og puster dypt ned i magen og mediterer, går en liten tur og ser på trærne eller er sammen med barna mine.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
