(Intervju første gang publisert juni 1993)
Oslo: – a-ha’s fortid er feiret og avsluttet. Vi er drittlei av fortida, men ser med spenning framover mot nye horisonter. Det ligger enorme krefter i a-ha som venter på å bli forløst. Vi er langt unna målet, men vi er på rett vei.
Morten Harket møter oss med fillete jeans, flyverjakke og litt dagen-derpå-humør når vi treffer ham, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar i Oslo. Det er lørdag formiddag, og alle tre innrømmer at de er litt slitne etter den store a-ha-festen kvelden i forveien. Men selv om det ble sparsomt med søvn, uttrykker trioen stor tilfredshet med festen.
– Riktignok rakk jeg ikke hjem, men la meg til å sove i Slottsparken – eller var det kanskje på «Memorial Beach», fleiper Morten uten helt å forvente å bli tatt på alvor. Derimot forlanger han å bli trodd når han hevder at trioens nye og femte (ikke medregnet fjorårets samleplate) album «Memorial Beach» er et viktig skritt framover for a-ha.
– Det er ikke noe poeng å komme med negative uttalelser om «gamle» a-ha. Det som var tidligere ligger der, men det er ikke representativt for oss i dag. Utviklingen i en mer rockete retning er ikke noe forsøk på å skape et nytt image, men rett og slett et bilde av vår naturlige plass i rocken som vi søker og er på vei til, hevder Morten.
– Før har a-ha vært for perfeksjonistiske, og vi har dermed fjernet oss for mye fra den livsgivende nerven i rocken. Derfor er vi nå på vei vekk fra intellektet og dyrker i stedet det mer dyriske instinktet i musikken.
Mer groove
«Memorial Beach» er delvis innspilt i Paisley Park i Minneapolis, i studioet til Prince og med den lille høyhets langvarige medhjelper David Z. som medprodusent.
– David ville gjerne spille inn plata der, og det virket på oss som en utfordring. At vi allierte oss med ham på «Memorial Beach» skyldes at han har et veldig åpent sinn samtidig som han har bakgrunn i ekte, amerikansk groove-tradisjon. Det passer oss mye bedre, der vi står i dag, enn de produsentene vi har jobbet med tidligere. Vi er ute etter spenningen og nerven i musikken, og akkurat det å få fram denne nerven er David Z.’s store drivkraft og styrke.
Magne maler
Sammenliknet med tidligere a-ha-plater, har Magne Furuholmen skrevet færre sanger denne gang. Han står oppført med bare en egen låt og en som han har skrevet sammen med Pål Waaktaar på «Memorial Beach». De øvrige er alle komponert av Pål.
– Pål har hatt en meget produktiv og god låtskriverperiode, mens mangelen på sanger fra meg kan forklares med at jeg har vært travelt opptatt med andre aktiviteter. Jeg har brukt mesteparten av energien på å male de siste årene, forklarer Magne som med et smil tilkjennegir at han er tilfreds med det.
– For meg betyr det ikke så mye om jeg skriver musikk eller maler. Begge deler handler om å gi tanker og følelser et konkret uttrykk. Dessuten har jeg alltid hatt en visuell tilnærming til musikken, og jeg bruker keyboardene mine til å skape stemninger og fargelegge lydbildet. Så egentlig er det ikke noe større forskjell på disse aktivitetene.
Sikkerhetsventil
Ifølge bandet betyr ikke Magnes interesse for bildekunst og Mortens mange sideprosjekt utenfor a-ha at trioen trues av oppløsning. Snarere tvertimot.
– Pål bruker hele sin energi på a-ha, men for både Magne og meg fungerer våre prosjekt utenfor a-ha som en sikkerhetsventil. Etterhvert som du blir eldre trenger du mer plass for deg selv, og det er bare naturlig at vi trekkes i litt forskjellige retninger. Så lenge det vi gjør utenfor ikke er uforenlig med det vi gjør innenfor bandet, truer det ikke a-ha på noen som helst måte.
Derfor er det også uten betydning at vi i dag bor langt fra hverandre. Pål i New York, Magne i Asker og jeg utenfor London. Det som samler oss er plata, og selv om den fysiske avstanden mellom oss er blitt større, er den samme gode kreative kjemien mellom oss like sterk. Og det er ingenting som tenner meg så mye som det a-ha gjør for tida, fastslår Morten som til høsten skal spille inn en plate for Kirkelig Kulturverksted, «Poetenes evangelium». Nylig spilte han også inn en låt for den amerikanske filmen «Coneheads».
Urettferdig behandlet?
Det er nå over ti år siden Magne, Pål og Morten dro over til London i sin søken etter den store popdrømmen, og til høsten er det åtte år siden de beseiret verden med «Take On Me». Det verste hysteriet rundt gruppa har lagt seg for lengst, men nærmere 20 millioner solgte plater viser at de fremdeles har et marked. Derimot har forholdet til norsk presse på langt nær vært like uproblematisk, og bandet legger ikke skjul på at de ofte har følt seg urettferdig behandlet her hjemme.
– Vi skjønner ikke hvorfor det er blitt slik, men håper selvfølgelig at det skal bli bedre. Enkelte ganger virker det som om pressen tror vi er noen ufeilbare monstre som ikke kan bli såret av ondsinnet kritikk. Men selvfølgelig kan vi det. Vi er jo bare tre helt vanlige gutter som har kjempet oss til den posisjonen vi har på egen hånd, avrunder trioen som trolig legger ut på en ny turne til høsten. Men når de eventuelt kommer til Norge, er det ingen som kan si noe sikkert om foreløpig.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 12. juni 1993)
