Jeg kommer ikke utenom Nick Cave og Lana del Rey, når plateåret 2019 skal oppsummeres. Men det har også vært mye annet bra å glede seg over, og her er ti som anbefales på det varmeste.
Jeg hadde ikke tenkt å gjøre et poeng av det, men for en gammel anglofil er det både litt rart og urovekkende at Storbritannia bare er representert med én eneste på denne årslista. Mens USA altså har åtte av ti. Er det et musikalsk Brexit vi er vitne til, eller er det bare meg?
Uansett, her er ti 2019-album som fortjener din oppmerksomhet. Og for ordens skyld: De er ikke rangert, men presentert i alfabetisk rekkefølge.
Nick Cave «Ghosteen»
Den bunnløse sorgen etter sønnens død i 2016 preget deler av «Skeleton Tree» – og merkes definitivt også på årets album. Men bearbeidelsen av sorgen er kommet et hakk videre, og refleksjoner og minner er kommet i stedet for desperasjonen. Lavmælt, piano- og synthdrevet. Uhyre sårt og uhyre vakkert på en måte som krysser grensen fra det rent personlige til det allmenngyldige.
Les også: Vakkert og sårt fra Nick Cave (anmeldelse av «Ghosteen»)
Michael Kiwanuka «Kiwanuka»
Briten lener seg mot gamle soulgiganters skuldre, men står likevel trygt på egen grunn. Hans utforsking av personlig usikkerhet og identitet i en større kontekst med rasisme og politisk turbulens, har skapt en sjelfull soul som veksler mellom det myke og det mer konfronterende. Kiwanuka kan virke retro, men mestrer å bruke fortida til å skape noe relevant for nåtida.
Les også: Nå tør Michael Kiwanuka være seg selv
Jenny Lewis «On the Line»
På årets album har den gamle Rilo Kiley-vokalisten bakt inn oppveksten i fengende popmusikk med rom for mørke refleksjoner. Forførende vakre melodier i vestkystdrakt, der emosjonelle fortellinger om sorg, oppbrudd, rus og tvil regjerer under overflaten og skaper en kontrast som torpederer idyllen.
Les også: Skinner på «On the Line» (anmeldelse)
Angel Olsen «All Mirrors»
Olsen har sunget ut sin angst både som dempet folkrock og litt mer rocka indie, men hun har aldri vært så dramatisk som nå. Her blottlegger hun både fortvilelse og traumaer, mens mørke lag av synther og strykere kapsler inn vokalen og bygger stemninger. Men alt er heldigvis ikke mørkt, og de krappe kastene i arrangementene sørger både for variasjon og spenning.
Purple Mountains «Purple Mountains»
En av de vakreste og desidert mest triste av årets utgivelser. David Berman sa farvel til musikken for snart ti år siden, men ombestemte seg nylig og gjorde comeback i år. Med The Woods i ryggen har Berman lagd en plate hvor triste historier, humor og vakre melodier smelter sammen i en høyere enhet. Men for Berman var det ikke nok. Bare en måned etter utgivelsen tok han sitt eget liv, slik at «Purple Mountains» vil bli stående igjen som hans mesterverk.
Lana del Rey «Norman Fucking Rockwell»
Ingen klarer som henne å skape fortryllende seige melodier og melankolske stemninger som oser California og et pastellfarget glamour-Hollywood. I tillegg strør hun rundt seg med referanser fra pophistorien, men gjør det med slik kløkt og fingerspissfølelse at det sikrer henne en helt egen identitet. Del Rey har vært med på å definere 2010-tallet og kunne ikke avsluttet det bedre.
Bruce Springsteen «Western Stars»
På sin første nye plate på fem år har Springsteen lagt ut på en reise over det amerikanske kontinent, befolket med rastløse slitere som her får møte lengselsfulle slidegitarer og skjebnesmettede strykere. Med små undertoner av cinematisk country og folk, gjerne i orkestral balladeform, veksler Springsteen suverent mellom det dempet ødslige og det storslagent vakre på sin beste plate på svært lenge.
Les også: Bruce Springsteen lyser på «Western Stars» (anmeldelse)
Sharon van Etten «Remind Me Tomorrow»
Også for van Etten er årets utgivelse den første nye på fem år, som dessuten representerer en kursendring for 38-åringen fra New York. Med Lars Horntveth på laget har van Etten denne gangen plassert droner og synther sentralt i lydbildet. Men bak den mørke, dvelende droninga finner vi fortsatt den skjøre singer/songwriteren med evne til å fortelle personlige historier innenfor rammen av varierte og fengende melodier.
Les også: En påminnelse om en plate som er verdt å høre (anmeldelse)
Vampire Weekend «Father of the Bride»
Omgitt av et utvidet VW fortsetter Ezra Koenig sin fascinerende utforsking av et landskap der indie møter afrobeat/verdensmusikk, og der bandet i tillegg ikke går av veien for å eksperimentere med instrumentering og arrangement. Koenig synes nærmest å boble over av ideer, og de holder til å berge dette dobbeltalbumet i mål med all respekt. Og på sidelinja sitter nok Paul Simon og applauderer det han hører.
Weyes Blood «Titanic Rising»
Bak artistnavnet Weyes Blood finner vi amerikanske Natalie Laura Mering (31). Dette er ikke bare hennes fjerde album, men også det som synes å gi henne det store gjennombruddet. Her byr hun på storslagen pop av det symfoniske slaget deler av California elsket på 1970-tallet, der det vakre står i skarp kontrast til de urovekkende tekstene med klangbunn i dagens klimaangst.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste bøker
Les også: Årets beste norske album
Les også: Årets beste svenske album
