Tidligere i måneden kom Bob Dylans «Blood on the Tracks» i restaurert jubileumsutgave, og før helgen var det The Beatles og «White Album» det handlet om. Har vi disse har vi vel alt vi trenger – eller kanskje til og med litt for mye?
Da CDen var ny fikk musikkbransjen en ny inntektskilde: å gjenutgi gamle LPer i digitalt format. Det gikk likevel ikke mange år før det ene plateselskapet etter det andre følte behov for å gjenutgi sine gamle LPer som ble CDer nok en gang. Nå i lydrestaurert utgave siden førstegenerasjons-CDene visstnok likevel ikke hadde den godlyden som vi en gang (for ikke altfor lenge siden) var blitt fortalt at de hadde.
Og slik har det fortsatt. Vi fikk noen år hvor markedet ble oversvømt av påkostede CD-bokser, hvor man samlet «alt» en artist hadde gitt ut. Og med hver slik «complete recordings» fulgte gjerne en booklet med all den informasjon vi måtte ønske.
Når ti låter blir femti
I dag har de fleste artister av en viss størrelse allerede fått sine bokser eller dobbel-trippel-multi-greatest hits-samlinger, slik at vi har beveget oss over i nok en ny resirkulasjonsfase. Nå er det enkeltalbum som gjelder. Men det som en gang faktisk var et enkelt album med spilletid på 40 minutter kommer nå helst som fire, fem plater (LPer eller CDer) med en samlet spilletid på to, tre timer. Eller mer.
Hemmeligheten er selvsagt at vi nå får all verdens outtakes, i ørten forskjellige versjoner. Variasjoner over et tema som har en ting felles: at de i sitt opprinnelige liv bare var et ledd i prosessen eller demos som ble forkastet. Og er det ikke nok outtakes å ta av, har plateselskapet/artisten sikkert noen «previously unreleased»-låter de kan slenge på i tillegg. Du vet, slike innspillinger som man den gangen de var ferske valgte å ikke gi ut. Ofte med god grunn.
Er det verdt det?
Dette betaler vi altså tusenvis av kroner for, mens vi rydder i hylla for å finne plass til den siste utgaven av plata vi allerede har i et par, tre ulike versjoner. En av grunnene til dette er selvsagt at er du bare nerd nok, så er det interessant og historisk relevant å følge prosessen og høre de krumspringene som er blitt gjort før en artist endte opp med den ultimate «klassikeren».
Men samtidig synes jeg å kunne høre John Lydon messe sitt «ever get the feeling you’ve been cheated» fra sin skjulte plass bak teppet et sted. For det er mer enn én slik utgivelse jeg har lagt på spilleren og med seriøs mine nikket «veldig interessant» til, for deretter aldri å spille den igjen. Og skal jeg være helt ærlig er det nok også noen slike utgivelser hvor jeg ikke er kommet mer enn halvveis før jeg er blitt mett. Og deretter «glemt» plata med alle de superinteressante outtakes for godt.
Vi får se hvordan det går med Dylans «Blood on the Tracks» og Beatles «White Album» (som opprinnelig egentlig bare het «The Beatles») i denne sammenheng.
50 år siden «The White Album»
Torsdag 22. november er det 50 år siden Beatles dobbeltalbum ble utgitt, og dette markeres nå med en «anniversary version» som kommer i fire ulike versjoner. Med en superdeluxe 7-disc set» (seks CDer og en blu-ray) som den mest eksklusive og en restaurert og remikset dobbel-LP versjon som den mest nøkterne. Den nye remiksen for øvrig gjort av Giles Martin, sønn av Beatles-produsent George Martin.
Den store beholdningen i 2018-utgaven er de 27 såkalte Esher-demoene. Innspillinger bandet gjorde hjemme hos George Harrison, like etter at de var kommet hjem fra sitt meditasjonsopphold i India våren 1968. Her får vi høre akustiske utkast til White Album-låter (samt noen andre) i en like upretensiøs som sjarmerende setting.
Ikke så god klassiker
Men hvor stort er egentlig «The White Album»? Selv falt jeg aldri nesegrus for dette albumet. En grunn kan sikkert være at det ikke akkurat er verdens takknemligste oppgave å følge opp to LPer som «Revolver» og «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band». Da er du nesten nødt til å tape. Men det går heller ikke å komme utenom at plata i altfor stor grad preges av de personlige konfliktene som herjet bandet på den tida – og som resulterte i den endelige oppløsningen halvannet år etter.
Musikken spriker, og perler står side ved side om uvesentligheter (som «Ob-La-Di, Ob-La-Da») som med fordel kunne vært luket vekk. Det som kunne blitt en aldeles glimrende enkelt-LP blir derfor bare en dobbeltplate som mest nostalgien sikrer klassikerstatus.
Dylan på sitt beste
For «Blood on the Tracks» (1975) er situasjonen en litt annen. Mens Beatles hadde et par av sine aller beste og produktive år bak seg, var første halvdel av 1970-tallet ikke Dylan på sitt beste. Plater som «Self Portrait» (1970), «Dylan» (1973) og «Planet Waves» (1974) blir aldri mer enn bleke parenteser i Dylan-katalogen, mens mørke «Blood on the Tracks» lyste opp 1970-tallet som et fyrtårn. Et mesterverk som vel i tillegg må være tidenes beste skilsmissealbum, fra første strofe av «Tangled Up In Blue» til siste tone av «Buckets of Rain» 51 minutter seinere.
Nå har også disse låtene kommet i ny tapning. I Bob Dylans evig pågående Bootleg Series er vi denne høsten kommet til volum 14, og mer presist til «More Blood, More Tracks». Og mer er det definitivt blitt. På den mest omfangsrike og luksuriøse versjonen av «More Blood, More Tracks» har de opprinnelige ti låtene på «Blood on the Tracks» svulmet opp til hele 87 (!). Fordelt på seks CDer byr den på et seks timer langt dypdykk i hele prosessen, fra de dempede, fortrinnsvis akustiske innspillingene i New York til de litt mer åpne og rocka omtakene i Minneapolis på fem av låtene.
Holder med en LP
For Dylanologer er det selvsagt interessant å følge prosessen, innspilling for innspilling til det endelige resultatet av en av rockens store klassikere. Men de fleste vil nok ha vel så stort utbytte av den aller enkleste og rimeligste versjonen, der «Blood on the Tracks» kommer som en enkelt-LP med de samme låtene (pluss et bonusspor) som på originalen i en litt annen rekkefølge. Og ikke minst, i de langt mer sparsomme og nakne arrangementene som Dylan opprinnelig hadde sett for seg.
Dette er «Blood on the Tracks» slik den fort kunne blitt, men akkurat her bør vi være takknemlige for ekstrarunden han ga noen av låtene i Minneapolis. Det er kanskje ikke alltid less is more, likevel.
Av Leif Gjerstad
Les også: Beatles: Først Karlstad, så verden
Les også: Dagen Dylan forrådte folk
Les også: Izzy, Vold og Dylan
