Øyvind anbefaler – september 2024
Det løsnet i august, og det var ikke mindre musikk å bry seg om og med i september. Her er album fra Claudia Scott, Torgeir Waldemar, Tom Roger Aadland, Willie Watson, Gillian Welch & David Rawlings, Bjølsen Valsemølle, Bright Eyes, Tor Einar Bekken feat. Mattis Kleppen, Eva Weel Skram pluss ep-er med Malin Pettersen og Diket.
CLAUDIA SCOTT: «The Belle of Singapore»
Fem år er gått siden Claudia Scott ga ut «Restless Souls». «The Belle of Singapore» er et personlig album med nye og gamle låter. Tittellåten er en var og fin nyinnspilling av en sang som ble gitt ut første gang i 1997, oppkalt etter Claudias bestemor i Brighton. Hun fikk kallenavnet da familien bodde i Singapore, og sangen handler om hennes liv. «Baby, Don’t You Leave Me This Way» er ikke mindre personlig. Den er skrevet natten før Claudias mangeårige samboer døde, og ga henne Fjording-prisen for Årets beste låt tidligere i år. «Me & You & Billie» ble skrevet rett etter at han døde, og er et vakkert minne – og et høydepunkt her.
«A Patch of Blue Sky» skrev hun i Nashville i 2010 sammen med sin daværende kjæreste, Kevin Welch, og den endte som tittel på hans album samme år. Her «tar hun sangen tilbake». Hun har også spilt inn en skjør og sober (!) versjon av «verdens beste dagen-derpå-sang», Kris Kristoffersons «Sunday Mornin’ Comin’ Down» fra 1969. «All My Life» er Claudias engelske versjon av Terje Tyslands «Heile livet for dæ», her i duett med Casino Steel – som har produsert sammen med Claudia.
De siste ti åra Claudia hatt et meget solid band rundt seg bestående av Jørun Bøgeberg (bass), Olav Torgeir Kopsland (gitar/mandolin/steel-gitar) og Erland Dahlen (trommer/perkusjon), her supplert med Vegard Lien Bjerkan (hammond). De fleste låtene er holdt i et rolig tempo og er en sann fryd å lytte til, med låtskriving og musisering på høyt nivå og et uttrykk og en stemme spekket med følelser.
PS! Claudia Scott med band spiller på Abelone i Oslo fredag kveld (27.9)
T0RGEIR WALDEMAR: «Mercy»
I april ga Torgeir Waldemar ut det glimrende livealbumet «At The Opera». Fem måneder seinere foreligger «Mercy», et nedstrippet album med bare han, en gitar og den Oslo-bosatte amerikaneren Michael Barrett Donovan på fele, banjo og koring.
Albumet er en stor kontrast til både «At the Opera» og de foregående studioalbumene, sjøl om det nedstrippede og nakne uttrykket du finner på «Mercy» er ganske nær uttrykket på den ti år gamle, sjøltitulerte albumdebuten. Albumet er spilt inn på to spor uten pålegg eller lydbehandling. Det som spilles er det du får, med noen feil her og der. Det er bare sjarmerende.
Du trenger ikke være Townes Van Zandt, Richard Thompson eller Loudon Wainwright III for å klare å holde på lytteren aleine eller nesten aleine gjennom et album eller en konsert, men du må ha gode låter i bunnen. Waldemar har låtene, autoriteten, stemmen og uttrykket som skal til. Men – det må også sies at Donovan utgjør en stor forskjell her. Han beriker med sitt presise og noen ganger «uvørne» felespill. Amerikaneren har også produsert sammen med Waldemar og Anders Møller.
TOM ROGER AADLAND: «Lysvandring»
Også Tom Roger Aadland har strippet ned på sitt ellevte studioalbum, og her snakker vi om å skjære ned til beinet: En stemme og en gitar.
Aadland er en av våre beste tekstforfattere, med Hellbillies og Vamp som arbeidsgivere i tillegg til egne produksjoner. Størst inntrykk her gjør brudd-låten «Reint bord»: «Eg kan’kje bare la deg gå / Eg elske deg og eg har tenkt å slåst». En tolvstrenger sørger for et fyldig og mer rocka lydbilde. Rocka er også «Boka om oss»: «Boka om oss må skrivast med blod». Det er store følelser i sving, altså.
De sju øvrige låtene er mer tilbakelent, de fleste med fingerspill og mykere sang. Et nøkkelspor er ni minutter lange «Salmer unda palmer», inspirert av blues, britisk folk og vestafrikansk musikk og med både bibelske og politiske referanser. Albumet er spilt inn i kjellerstua til Aadland i Nittedal, med Kjetil Steensnæs som produsent. Og ja, det enkle er ofte det beste.
WILLIE WATSON: «Willie Watson»
Du kan pirke meg i ryggen om ikke «Real Love» med Willie Watson er en av årets store låter, med «Already Gone» som en god nummer to! Watson er månedens oppdagelse for meg. Han var med på å starte Old Crow Medicine Show, men hoppet av i 2011 og har tidligere gitt ut to soloalbum produsert av albumaktuelle David Rawlings (se egen post rett under), «Folk Singer, Vol. 1» (2014) og «Folk Singer, Vol. 2» (2017) på hans og Gillian Welch’ plateselskap.
De to første besto av gamle og til dels obskure låter. Sju år seinere er han altså endelig ute med et «ordentlig» album, med band og egne låter – de fleste skrevet sammen med Morgan Nagler pluss en sang av kanadiske Stan Rogers og to trad.låter.
Vokalist, gitarist og munnspiller Watson legger hele seg inn i hver eneste låt, og på avsluttende «Reap‘em in the Valley», en talking blues på drøyt åtte minutter, forteller han om seg sjøl og om hvordan han startet med musikk, til enkelt gitarakkompagnement og med et par strofer fra en Carter Family-låt helt til slutt. Det er ikke sikkert jeg spiller akkurat den så ofte, men resten av albumet gjør seg veldig på repeat.
GILLIAN WELCH & DAVID RAWLINGS: «Woodland»
«Woodland» er det første albumet med nytt materiale fra Gillian Welch siden mesterverket «The Harrow & The Harvest» (2011). David Rawlings har vært med hele veien, men for andre gang er han sidestilt som utøver.
Et nytt album er altså ingen årlig foreteelse, sjøl om «All The Good Times», med coverlåter av blant andre John Prine og Bob Dylan, kom for fire år siden. Da fikk de også endelig sin første Grammy for beste folk-album etter tre tidligere nominasjoner. «Woodland» kom i slutten av august, men det kunne kommet i juni og jeg ville ryddet plass. Det må simpelthen omtales! For – igjen er det et tvers igjennom kvalitetsprodukt som «sildrer» ut over høyttalerne. Av og til, som i «What We Had», høres de ut som en mellomting mellom The Jayhawks og Fleetwood Mac a la «Rumours», ikke minst når det kommer til harmoniseringen. Men – mest av alt høres de ut som Welch og Rawlings. Strykere og pedal steel-gitaren sørger for en behagelig mykhet der musikken og de to stemmene omfavner ordene. Det er ofte både trist og sårt, men alltid vakkert.
BJØLSEN VALSEMØLLE: «18. september»
I 50 år (!) har Trond Ingebretsen satt Bjølsen Valsemølle på det musikalske kartet. Storbyrock er merkelappen de setter på musikken sin, og på mange måter er de Oslos svar på Sambandet. Med Johnny Skalleberg som produsent, i Amper Tone Studio på Bjølsen (!), har de lagd et album som freser som en 50-åring skal. Og – dette er en meget oppegående, potent og energisk 50-åring!
I alle disse åra har Ingebretsen refset politikere som ikke holder løftene sine og krigskåte ledere og hyllet hverdagens helter, de som sliter for å få endene til å møtes.
Det er alltid en brodd i sangene til Ingebretsen. Nå er det «Vanlige folks tur», synger han her. Plata ble gitt ut 18. september. Datoen har en helt spesiell betydning for ham. Det var den dagen, i 1979, Vålerenga kirke brant. Det ble en sang som også er blitt adoptert av fotballklubben VIF. I tittellåten vender han tilbake til brannen – og knytter den til andre viktige begivenheter i livet hans på samme dato. Bjølsen Valsemølle er bevaringsverdig. Det gjelder mølla også!
BRIGHT EYES: «Five Dice, All Threes»
Conor Oberst og bandet hans er personifiseringen av indierock, et uttrykk som strengt tatt er gått ut på dato. Det meste er jo indie nå for tida. Siden «Down In The Weeds, Where The World Once Was» (2020) har Bright Eyes lekt seg med alternative versjoner av låter fra eldre album, og for to år siden leverte de en noe uortodoks, men fin seanse på Øyafestivalen.
Bright Eyes med Conor (vokal og div. instrumenter), multiinstrumentalisten Mike Mogis og Nate Walcott (tangenter) står etter min mening, sammen med Conor solo, for noe av den mest spennende musikken de siste 20 åra. Jeg falt for Bright Eyes da «I’m Wide Awake It’s Morning» kom i 2005. Hør på «Lua» og «We Are Nowhere And It’s Now», den siste med Emmylou Harris, om dere er nysgjerrige.
«Five Dice, All Threes» har i likhet med forgjengeren et mye større lydbilde, med blåsere osv. Et Yatzy-liknende terningspill – og «febrilsk» søking på radioen og lydklipp fra filmer – rammer inn det glimrende dobbeltalbumet.
Filmklippene dukker opp på flere spor, og skaper et inntrykk av et slags musikalsk teater. Nøkkelspor er «Tiny Suicides», «Hate» og avsluttende «Tin Soldier Boy». I «Hate» ramser han opp alle han hater: Puritanere, Maria Magdalena, Jesus, profeter, Los Angeles’ sjamaner (uten å nevne navn!), Muhammed, Hare Krishna, Buddha, kjærlighetssanger osv. – før han går over til å definere hat som et språk, en fascinasjon. Aller best er den nydelige og kule duetten «All Threes» med Cat Power» og «Spun Out» – og den «eksentriske» stemmen til Conor Oberts.
TOR EINAR BEKKEN feat. MATTIS KLEPPEN: Morton, Monk & More»
Tor Einar Bekken er uvanlig produktiv, med tre albumutgivelser tidligere i år i eget navn, alle i mai – to av dem med improvisasjoner på gitar samt et album med «Ukuleleslåtter». 15 minutter lange «Far», spilt på keyboard, kan du dessuten få på kassett! Året før kom fem utgivelser.
Piano er fortsatt Bekkens hovedinstrument, men på «Morton, Monk & More» spiller han også melodika på to låter. De som har fulgt med veit at han gjerne samarbeider med andre artister, ikke minst har de to albumene han ga ut med munnspilleren Richard Gjems i 2009 og 2013 fått mye oppmerksomhet. På «Morton, Monk & More» har han slått seg sammen med bassisten (og på et par låter også vokalisten) Mattis Kleppen.
Av årets fire utgivelser med Bekken er denne helt klart den mest interessante og fokuserte, sjøl om det også her er rom for improvisasjoner – særlig fra Kleppen. Åtte låter av Thelonius Monk, Ferdinand Morton, Duke Ellington, maliske Boubacar Traoré, Jay McShann og bluesstjerna Junior Kimbrough, den siste med et lite «tillegg» fra Kleppen, er spilt inn live på Lillehammer Mikrobryggeri. Noe av det er kjente jazztoner for mange, som «Blue Monk» og «Don’t Get Around Much More». Uansett er dette en strålende samling med velspilt, improvisert og framfor alt livsbejaende musikk!
EVA WEEL SKRAM: «Vendepunkt»
På coveret ser det ut som hun er i ferd med å gi tapt for tyngdekraften, men Eva Weel Skram og gitarektemannen Thomas Stenersen er tilbake tre og et halvt år etter «Sleppe tak». Med de åtte nye låtene på «Vendepunkt» befester de posisjonen som leverandører av myk kvalitetspop. Det vil si, nye og nye, fem av åtte var allerede ute på strømmeplattformene da albumet ble lansert 20. september.
Den Dire Straits-inspirerte (?) «Club 7», om hvordan opphavet møttes, har for eksempel gått mange runder på radioen siden mars i fjor. «Om du tror på oss», en fin duett med en uvanlig myk og «behersket» Erlend Ropstad, har også vært ute i tre uker. De tre nye låtene var også verdt å vente på!
MALIN PETTERSEN: «Seasons» (ep)
For fem år siden ga Malin Pettersen ut den helakustiske ep-en «Alonesome», aleine med gitaren. Den vakte oppsikt utenlands, også i USA, og åpnet noen dører. Året etter spilte hun inn fenomenale «Wildhorse» med lokale musikere i Nashville. Så fulgte den mer pop-pregede «Trouble Finding Words» (2023), og nå er hun jamen tilbake med en ny ep – også den med seks låter – spilt inn i et klesskap hjemme.
Det er noe med det nakne uttrykket som appellerer. Du har bare deg sjøl å stole på – og skylde på. Seks egenskrevne og -produserte låter som ikke levner noe til tilfeldighetene. Hver akkord teller. For første gang har hun også spilt inn en låt på norsk, hennes egen «Kostervind». Det kan hun godt gjøre mer av. Så da er spørsmålet: Hva blir det neste?
DIKET: «Och sen kom vintern» (ep)
Svensk-norske Ævestaden, som mikser tradisjonell folkemusikk med elektronika, ga i fjor ut et nydelig album kalt «Solen var bättre där». For et par uker siden slapp et av medlemmene i trioen, vokalisten Levina Storåkern (fele/kantele), en ep med sitt nye prosjekt Diket. Storåkerns tekster skildrer det moderne menneskets lengsel etter noe annet, en slags seterfantasi, et ønske om å flykte til et hus i skogen, «Där löken gror». Det musikalske uttrykket er beslektet med Ævestaden og fortsatt folkemusikkbasert, men mer melodiøst, fengende og nærmere popen. De øvrige medlemmene er Oddbjørn Sponås (trommer), Hanna Skjerdal (bass) og Jonathan Kleven (gitar). Martin Langlie fra Valkyrien Allstars har produsert.
Av Øyvind Rønning
