Kanskje er det ikke slik du har tenkt på Donovan, men selv har han alltid sett på seg selv som en bohem med ønske om å infiltrere popkulturen. Tirsdag 10. mai fyller skotten 70 år.
Jeg har aldri hatt som vane å be artister signere plater, men i mars gjorde jeg et unntak. Da gjestet Donovan Oslo og byLarm, og fristelsen ble for stor. Grunnen? «What’s Bin Did And What’s Bin Hid» var den aller første LPen jeg noensinne kjøpte, og det syns jeg rettferdiggjorde det å be ham signere albumet.
Da jeg traff ham på Kulturhuset, den første lørdagen i mars, hadde jeg derfor plata med. Og da jeg spurte om å få den signert passet jeg samtidig på å fortelle at det var min aller første LP. Donovan så på meg under sine fortsatt fyldige krøller, smilte vennlig og kvitterte «Din første? Virkelig?! For en sammentreff! Dette var jo min første plate også!».
60-tallshelt
Siden den gang han debuterte (1965) har Donovan Philip Leitch gitt ut et 20-talls studioplater, med «Shadows of Blue» i 2013 som den siste. I dag er kanskje ikke oppmerksomheten rundt hans utgivelser altfor store, og i nostalgisk forstand varte også hans storhetsperiode litt for kort for at også yngre generasjoner skal ha oppdaget ham.
Men da Donovan var på topp, så var han til gjengjeld virkelig på topp. Som en av 60-tallets to store, nye folkartister, som en av de første psykedeliske ridderne og som en av de største popstjernene. Og ikke minst, som en stjerne «alle» kjente og som selv kjente alle.
Bohemdrømmer
Derfor hadde også mange søkt seg til Kulturhuset, da Donovan under byLarm skulle fortelle litt om seg selv og sitt liv som artist. Og det gjorde han med en entusiasme som ikke bare handlet om han selv, men som også avslørte at han fortsatt har et optimistisk grunnsyn og mye av sin gamle idealisme i behold.
Det er også i denne idealismen vi, ifølge ham selv, finner årsaken til at han i sin tid søkte artistlivet. For allerede som ung tenåring var han besatt av «bohemia» og haiket som 16-17-åring Europa rundt sammen med sin jevnaldrende kompis Gypsy Dave.
– Vi ville finne ut mer om hvorfor verden var slik den var, og hva som måtte gjøres for å gjøre den bedre. Vi var tiltrukket av bohemideologien. Tanken på å leve et alminnelig streit liv fristet ikke, forteller Donovan som erklærte sitt musikalske mål for å være «å smelte blues, folk, pop og poesi sammen til et uttrykk».
Pappa, mamma, Beatles
Noe av æren for at han gikk denne veien gir han foreldrene sine. De fylte barndomshjemmet med poesi, historiefortelling og musikk.
– Min mor sang mye og godt og ga meg musikken. Min far kunne ikke synge, men leste i stedet poesi, mens mine irske besteforeldre fortalte historier. Jeg fikk med meg mye da jeg vokste opp som jeg fikk glede og nytte av seinere, fastslår Donovan.
All ære til foreldrene, selv mener han likevel The Beatles er den viktigste enkeltfaktoren bak hans musikalske oppvåkning.
– Jeg hadde akkurat kommet hjem til England fra flere måneder som en bohem på veien. Jeg skulle dusje og skrudde på radioen. Ut strømmet Beatles og «Love Me Do». Jeg hadde aldri hørt låten eller Beatles før, men skjønte straks at det var dette jeg ville. Jeg ville satse på musikken og befrukte popkulturen med bohemideologi.
Sentralt plassert
Det var han selvsagt ikke alene om å ønske. Alternative strømninger, gjerne koblet med dop og meditasjon, sto sterkt i popkulturen. Og i dens midte sto Donovan. Han var den første store britiske popstjernen som ble arrestert for marihuana, han var den som måtte huse Jimi Hendrix da gitaristen kom til London. Han var førstemann med en listetopper på begge sider av Atlanteren som forherliget LSD («Sunshine Superman»}. Og visstnok også den som introduserte George Harrison og Maharishi Mahesh Yogi for hverandre.
– Det var en del av popstjernelivet, men det som virkelig betød noe var at vi på denne tida klarte å åpne opp for åndelige og samfunnsbevisste tekster i popmusikken. Man kunne formidle tanker i poplåter som bare få år tidligere var helt utenkelig, sammenfatter Donovan som i Kulturhuset gjerne også delte med seg av anekdoter fra den gang da.
Donovan og Macca
Som da han en tidlig søndag fikk besøk av Paul McCartney. Donovan satt og skrev musikk på gitaren da dørklokka i Maida Vale-leiligheten hans ringte.
– Det var Paul. Han spurte hva jeg gjorde. Jeg svarte «jobber med en ny låt» og da sa han «Jeg også!». Han foreslo at han kunne komme inn, slik at vi begge kunne jobbe med hver vår låt – og kanskje hjelpe hverandre hvis det falt seg slik, forteller Donovan.
Selvsagt fikk McCartney komme inn, men de hadde ikke jobbet lenge før det ringte på døra. Det var en ung politimann og ved synet av en bobby fryktet Donovan en doprazzia. Men da politimannen fikk syn på McCartney ble han stum av beundring og bukket og bukket for beatlen.
– Det viste seg at Paul hadde parkert bilen oppå fortauet og forlatt den med døra åpen og motoren på. Men da politimannen fikk bekreftet at det var McCartney som eide bilen vanket det verken kjeft eller bot. I stedet spurte han ydmykt Paul om han kunne få låne nøklene, slik at han kunne parkere og låse bilen ordentlig. Og da han hadde gjort det, bukket han igjen dypt, leverte nøklene tilbake og takket høytidelig for at han hadde fått lov til å parkere bilen for Paul, gjenoppfrisker Donovan.
Mens vi bukker og ønsker ham alt det beste på 70-årsdagen. Gratulerer, Donovan!
Av Leif Gjerstad
Les også: Donovan – visesanger, hippie og legende
Les også: Donovan holder koken (arkivintervju fra 1988)
Les også: Vashti Bunyan – Forsinket suksess med fortrengt plate (intervju fra 2015)
