Øyvind anbefaler – august 2024
Frekvensen på albumutgivelser gikk som vanlig merkbart ned i juli, men vi kommer ikke utenom Wilcos ep «Hot Sun Cold Shroud» og Charley Crocketts «Visions of Dallas». Like vanlig er det at det tar seg opp igjen i august, og jeg tar også for meg utgivelser fra Knut Hem, Elles Bailey, Embla and the Karidotters, Ray Lamontagne, Fontaines D.C., Stein Torleif Bjella og debutantene Vilde Bye og JG Hansen – pluss en liten Willie-smakebit. Nick Caves album «Wild God» ble anmeldt i Dagbladet torsdag.
KNUT HEM: «A Touch Of Blues»
Best i Norge på dobro og weissenborn? Sjøl vil ikke Knut Hem være med på det, men vi andre kan jo få mene at han er i verdensklasse på de to strengeinstrumentene. Han er rett og slett Norges svar på amerikanske Jerry Douglas, for øvrig en stor inspirasjonskilde.
Med «A Touch of Blues» har Hem gitt ut tre soloalbum og en jule-ep i tillegg til to album med pianisten Helge Lien og ett med Terje Kinn. Han har også vært medlem av band som Respatexans, Hemisfair, Reidar Larsen & The Storytellers og Øystein Sundes band Meget i sløyd. Med mere. Men – aldri har han vært mer variert i uttrykket på et soloalbum – i mine ører hører jeg både folkemusikk, country/americana, blues og det Hem sjøl kaller electro ambient, med hovedpersonen på dobro, weissenborn, keyboard, lap steel og trommer. Sønnen Levon Hem Mastervik (21), som i disse dager starter fire års utdanning med stipend fra selveste Berklee College of Music i Boston, spiller elektriske og akustiske gitarer på to av låtene. Terje Kinn bidrar på banjo.
Som vanlig har han også med noen vokallåter, her med Hans Cato Kristiansen fra Jonas Fjeld Band m.m. (Torstein Flaknes «Hold Me Close» og trad.-låten «Railroad Worksong», med Jonas Fjeld på bakgrunnsvokal) og hans mangeårige «arbeidsgiver» Reidar Larsen (en flott, nedstrippet versjon av Tom Waits’ «San Diego Serenade», med Atle Rakvåg på el-bass og ståbass). De øvrige låtene er, med unntak av David Lindleys «Look So Good», signert Hem sjøl. Melodiene er glimrende, og det er utsøkt musisering hele veien. Unn deg 55 minutter i Hems vidunderlige strengeverden.
WILCO: «Hot Sun Cold Shroud»
Tyve år etter mesterverket «Yankee Hotel Foxtrot» ga Wilco I 2022 ut kritikerroste «Cruel Country», som jeg syntes var i «slappeste» laget. Jeg var atskillig mer fornøyd med fjorårets «Cousin», og på tampen av juni kom ep-en «Hot Sun Cold Shroud». Det er en stund siden, men Wilco kan ikke forbigås – sjøl om det bare handler om seks nye spor.
Ep-en er sommerlig, i hvert fall innledes de seks sporene med «Hot Sun». Litt seinere kommer «Ice Cream». Det musikalske uttrykket er tilbake i det mer eksperimentelle a la «Yanke Hotel Foxtrot». Tom Schick og Jeff Tweedy står for produksjonen sammen med gjesteprodusent Cate Le Bon, som produserte «Cousin» sammen med de to.
Fra en forsiktig åpning glir de over i et rocka og støyende mellomspill på drøyt minuttet, «Livid», med en innledning som kan minne om Fleetwood Mac a la «Oh Well» – og tilbake i det stille sporet på «Annihilation». Her er de på sitt mest melodiøse på ep-ens beste spor ved siden av «Hot Sun», mens «Inside The Bell Bones» er en helt ok instrumental. Ep-en avslutter med Beatles-aktige «Say You Love Me». Ikke Wilcos beste, dette, men jeg anser ep-en for å være et greit mellomspill før de helt sikkert slår til med nok et framifrå album snart.
VILDE BYE: «Colder»
Etter gode tilbakemeldinger på singler og livejobber har det vært store forventninger til tromsøværingen Vilde Byes albumdebut, som ble sluppet i går, på månedens nest siste dag. Hun ga i 2022 ut en ep som ble lagt merke til, og har forberedt seg på denne albumdebuten gjennom å opptre mye live. Hun og produsent Torgeir Waldemar Engen har ønsket å bevare livestemningen på albumet, og det synes jeg de har klart godt. Engen reindyrker det som er blitt Byes eget uttrykk. Engen, som sjøl er albumaktuell neste måned, bidrar også på en rekke instrumenter.
«Colder» er et nedstrippet og «reint» album, med hovedvekt på akustisk gitar og av og til med stryk fra den Oslo-bosatte amerikaneren Michael Barrett Donovan. Noe er country og noe er viser, men alt er veldig Vilde Bye Martinsen, som hun egentlig heter. Hun har en myk og litt barnslig-naiv stemme, ikke ulikt svenske First Aid Kit. De fleste låtene er hennes egne, mens tre er co-skrevet med gitarist Jakob Haugstad Struve. Hun «lurer» også inn tre coverlåter. Med kassegitaren og Engens munnspill klarer hun for eksempel å gi nytt liv til Townes Van Zandts fine «Nothin’». Engen spiller også pedal og lap steel, og bidrar med det til at « Adore / Ignore» er det beste sporet på plata i mine ører. «Colder» er en bemerkelsesverdig god debut, intet mindre!
ELLES BAILEY: «Beneath The Neon Glow»
Elles Bailey var ikke den mest «bluesa» artisten på Notodden Blues Festival i år, men hun ble like fullt en snakkis, også blant «bluesfolket», etter konserter på Folk & Blues Stage og et fullsatt Bok & Blueshus.
Hun har mottatt både blues- og americanapriser. Mens studioalbumet «Shining In The Half Light» (2022) består av mer rendyrket soul/blues/gospel, framstår «Beneath The Neon Glow» mer countryinspirert. Men også her ligger det en del blues under. Mens den nydelige soulballaden «Silhouette In a Sunset» er noe Beth Hart kunne levert, er «If This Is Love» rocka blues. Andre ganger låter hun som en av de mange kvinnelige countryartistene Nashville er full av for tida. Notodden Blues Festival skrev i sin presentasjon at «utgangspunktet for musikken ligger et sted mellom Memphis og Nashville». Låter som henter inspirasjon fra sumpete blues og soul formidles med en rotekte countryattityd. Like fullt er Bailey født i Bristol, England, mer kjent for trip-hop a la Portishead enn country. Uansett er det veldig fristende å følge Baileys eksempel i åpningslåten : «Sit back, buckle up, enjoy the ride».
EMBLA AND THE KARIDOTTERS: «Off Leash»
Også Embla Karidotter har gjennomgått en transformasjon, fra elektropop på bergensk som trommeslager med Razika til country, countryrock, «spagettiwestern» a la Ennio Morricone og det plateselskapet Die With Your Boots On treffende kaller honky tonk noir.
Da bergensbandet ble lagt på is samlet hun medlemmer fra Honningbara, Sløtface, Slomosa og Aiming for Enrike, og ga i 2021 ut ep-en «Howling» under navnet Embla & The Karidotters. Albumdebuten «Hello, I’m Embla» (2022) tok hjem Spellemannprisen i countryklassen. Oppfølgeren «Off Leash» konkurrerer fint i samme kategori, sjøl om lydbildet altså er noe utvidet. Men – transformasjonen er ikke større enn at også Razika «lusker» i bakgrunnen av og til.
Bandets egen multiinstrumentalist Simen Følstad Nilsen har produsert og mikset en «leken» sound som Embla & Co er ganske aleine om. Låtskriver Embla kjører showet med rå tekster om at hun ikke er noe godt forbilde («Bad Influence»), at hun smiler akkurat når hun sjøl vil («Resting Bitch Face»), at hun gir blaffen i om han/hun finner en annen («Couldn’t Care Less») og om frykten for å ikke strekke til som kjæreste (og for å begynne å drikke hver dag) i «I’ll Never Love You (Like I Should)». «I understand why you wanna leave / I would leave myself if I could», synger en selvransakende Embla. Sammen med Karidotters har hun lagd et kult album med underholdende tekster om det vanskelige livet.
RAY LAMONTAGNE: «Long Way Home»
Jeg har vært fan av amerikaneren Ray LaMontagne siden jeg hørte debutalbumet «Trouble» (2004) og oppfølgerne «Till The Sun Turns Black» (2006) og «Gossip In The Rain» (2008). Jeg «glemte» ham litt på de fem neste albumene, ufrivillig og grunnløst, men til min store glede oppdager jeg at han er akkurat like god som i starten på ferske «Long Way Home». Han har en helt spesiell, varm stemme som det er umulig ikke å bli glad i, og låtmaterialet er ikke blitt dårligere.
På åpningen «Step Into Your Power» og «And They Called Her California» høres det ut som han backes av trioen Khruangbin, ikke minst på grunn av gitarspillet. Så vidt jeg vet er det medprodusent Seth Kauffman (Floating Action) som er den «skyldige». Han og LaMontagne spiller så godt som alle instrumenter på albumet, mens Laura Rogers og Lydia Slagle (The Secret Sisters) korer.
«My Lady Fair» kunne vært en Van Morrison-låt, «omfavnet» av nydelige B3-toner spilt av LaMontagne sjøl. Albumet rundes av med en tittellåt som kan blidgjøre sjøl den tøffeste gutten i klassen, en favoritt sammen med countryperlen «I Wouldn’t Change A Thing». Jeg ville heller ikke endret noe som helst her. «Long Way Home» er Ray LaMontagne på sitt aller beste.
JG HANSEN: «Some Songs From The Mountain» (ep)
Etter mine snart 20 år på Dark Season Blues i Longyearbyen er Jon Gunnar Hansen, eller JG Hansen som han kaller seg, blitt et «household name». Han har spilt på de fleste festivalene, først med band og seinere som soloartist, og stiller alltid på jammen som avslutter festivalen.
Han gikk solo etter påtrykk fra tv-serien «Kompani Spitsbergen», men i starten besto materialet av covere. Pandemien utsatte plateplanene, men nå har han vært i studio med produsent Bjørn Anders Nymoen og spilt inn fem egne låter, til dels med lokal tematikk.
Svalbard-samfunnet er i endring, og «Coal Mining Problem (In A Tourist Town)» går for eksempel rett inn i både lokal- og rikspolitikken. Som «gammel» gruvearbeider føler han seg berettiget til å mene noe om en regjering han mener har lagt bort fornuften og ikke ser realitetene når de vil stenge gruvedriften helt. Etter snart 30 år på øya ser han ikke for seg noe annet liv, og roen finner han på hytta i «villmarka». På åpningen «Flood In The Coalmine» har han fått med seg Nymoen på ståbass, men ellers komper han seg sjøl på kassegitar. At han skriver om egne forhold og livet rundt seg løfter denne ep-en, som med sine enkle virkemidler står i sterk kontrast til det skitne gruvelivet. «A warm bed under the northern light» høres ut som et bra liv, tross alt. Og – JG spiller, selvfølgelig, på den 21. bluesfestivalen i slutten av oktober.
CHARLEY CROCKETT: «Visions of Dallas»
Charley Crockett konkurrerer med Willie Nelson når det gjelder utgivelsesfrekvensen. To måneder etter albumet «$10 Cowboy» kommer «Visions of Dallas», tolv nye tradisjonelle honky tonk-låter i samme stil, med en liten smak av soul og blues. Men – jeg tviler litt på at bluesfolket går god for hans påstand i hans egen «20-20 Vision»: «Blues ain’t nothing but screaming and crying all the time». Dette er hans 13. studioalbum siden 2015, så her går det unna.
Crockett, en fjern slektning av Davy Crockett, er født i San Benito, Texas, vokste opp i en trailer-park i Los Fresnos og har bodd i Dallas, Austin, New Orleans, New York, Nord-California, Frankrike, Spania og Marokko. Albumet består av både egne låter og covere, deriblant Townes Van Zandts «Loretta» og Bob Dylans «Goodbye Holly». En av sangene heter «Killers of The Flower Moon», som også er tittelen på Martin Scorseses siste filmsuksess (ni Oscar-nominasjoner i år). Crocketts låt er ikke med i filmen, men den kunne glidd rett in i soundtracket til westernfilmen. Hard core country blir ikke bedre i 2024.
STEIN TORLEIF BJELLA: «Bjella & Tvangsgutan kompani – live i sentrum»
Alle som har opplevd Stein Torleif Bjella fra Øvre Ål på scenen sammen med Tvangsgutan veit at de da får et ensemble som «drar på litt». På «Live i sentrum», som ble sluppet i går, er det mulig å få en liten føling med både det og stemningen, med bravorop og sanghjelp fra publikum. Vi går riktignok glipp av både mellomsnakk og utlodninga av fruktkurven, men Torill får i hvert fall en bursdagssang som ett av ti spor. Her må det ha vært en vanskelig «kill your darlings»-øvelse! 15 år etter den bejublede albumdebuten «Heidersmenn» har Bjella mye å velge fra. Noen av låtene er overraskende, noen er blitt ganske annerledes. «Søt harmoni» fra 2011 er for eksempel et flott gjenhør. Tvangsgutan kompani består av stjernelaget Eirik Øien (bass), Kenneth Kapstad (trommer), David Wallumrød (tangenter) og Geir Sundstøl (strenger). Wallumrød tar av litt i beste Keith Emerson-stil på «Undergang» og trollmannen Sundstøl krydrer over alt. Gjesteartister er forfatteren Frode Grytten, Jon Ranes, Kirsten Bråten Berg og Johanne Flottorp. Bråten Berg og Bjella i avsluttende «Romantikken gjer meg sjuk» er en liten juvel. «Live i sentrum» er et fint minne for dere som var på Sentrum Scene og en fin stemningsrapport for oss som ikke fikk det med oss. Det var vel også på tide å få et livealbum med Bjella og Tvangsgutan. Det kunne gjerne vart mye lengre, men i januar får vi oppleve Bjella i TV2-programmet «Hver gang vi møtes». Det kan bli både moro og interessant.
FONTAINES D.C.: «Romance»
Jeg hadde veldig sans for Dublin-gruppa Fontaines D.C.s forrige album, «Skinty Fia» (2022). 23. august kom oppfølgeren « Romance», deres fjerde, med elleve låter som bygger på samme gjenkjennelige formel. De har en punka innstilling, og tar gjerne for seg sosiale temaer i tekstene – som londonernes fordommer mot irer.
Lydbildet er ganske mørkt og til dels tungt, men gruppa har også sine lyse sider. Som på «Skinty Fia» åpner de med en litt utypisk låt, «Into the darkness again», synger Grian Chatten på tittellåten. De to neste sporene har en mørk grunntone, mens de neste sporene er lysere og lettere. Avsluttende, pulserende «Favourite» er en favoritt!
BONUSSPOR:
WILLIE NELSON: «Last Leaf» (singel)
Apropos Willie og utgivelsesfrekvens: 91-åringen fortsetter med uforminsket tempo. For seks måneder siden kom flotte «The Border», og 1. november følger han opp med årets andre album, «Last Leaf on the Tree». Willie er stadig opptatt av det forgjengelige, og har valgt «Last Leaf», skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan, som den første singelen. Ekteparet bidrar med en låt til, mens andre låter er hentet fra blant andre Beck, Nina Simone, Neil Young, Warren Zevon og Willie sjøl sammen med hans yngste sønn Micah – som også produserer. «The autumn took the rest, but they won’t take me », synger 91-åringen med den aller største innlevelse. God september!
Av Øyvind Rønning
