(Intervju første gang publisert april 1985)
Edinburgh: «Clapton Is God» sto det på Londons vegger for 20 år siden. For kort tid siden sto den samme Clapton på Drammenshallens scene foran vel 3000 mer eller mindre trofaste og hengivne disipler. Med nytt band, og noe nytt materiale.
Genistempelet til tross, 40-årige Eric Clapton (fødselsdag 30. mars) har ikke hatt et harmonisk liv. Tvertimot. Den legendariske bluesgitaristen har levd det hans sjelfulle toner har formidlet. Med angst, kjærlighetssorg og fortvilelse. Samt et langvarig alkohol- og narkotikamisbruk. Derfor kom det som en stor overraskelse da han nylig inviterte europeisk presse til å møte ham i Edinburgh. I tilsynelatende fin mental balanse, vennlig og åpen, besvarte han alle spørsmål. Også de vedrørende hans tidligere stoffperiode.
– Suksess beruser, men de virkelige problemene melder seg når karrieren flater ut, noe som alle artister opplever før eller siden. Det blir et stort anti-klimaks, og for meg ble «løsningen» alkohol og diverse stoffer, etter hvert også heroin. Et stoff som er lett å skaffe, lett å bli hektet på, men fryktelig vanskelig å komme vekk fra. Bare noen få klarer det, og for meg tok det mange år. Selv om jeg de siste årene verken har brukt alkohol eller stoff, merker jeg fremdeles etterdønningene, fortalte Clapton som håper at hans åpenhet kan ha en preventiv virkning.
Ung gud
Eric Claptons karriere startet i rhythm & blues-gruppen Yard birds. Men da de i 1965 ble mer kommersielle overlot han sin plass til Jeff Beck. og ble i stedet med i John Mayall’s Bluesbreakers. Og det var her Clapton fikk sitt definitive gjennombrudd. Hans gitarspill kombinerte blendende teknikk med utsøkt feeling på en revolusjonerende måte. Clapton ble gud.
Men «guden» ble ikke fornøyd. I sin søken etter nye uttrykksformer ble bluesen snart for begrensende. I 1966 forlot han Mayall og startet trioen Cream med Ginger Baker og Jack Bruce. Grunnlaget var fremdeles rhythm & blues, men nå i en langt friere form. Med noen få singelhits og LPer, men fremfor alt med mange sagnomsuste konserter ble Cream og Clapton et verdensnavn.
– Suksessen skremte meg. og jeg begynte å eksperimentere med alt fra religion til stoffer, ut taler Clapton om denne perioden. Clapton var ustabil og oppløste Cream i 1968 for straks derpå å starte «supergruppen» Blind Faith med Steve Winwood, Ginger Baker og Rick Grech. Men problemene var for mange og presset for stort. Blind Faith sa takk for seg etter bare et år og en LP.
Etter at Clapton i en kortere periode spilte løst sammen med sine amerikanske venner Delaney & Bonnie, startet han i 1970 Derek & The Dominoes. Gruppens eneste studio-LP «Layla» kom senere samme år. Tittelkuttet som med sitt eminente samspill mellom Clapton og gjestegitarist Duane Allman ble en øyeblikkelig klassiker var for øvrig en ektefølt dokumentasjon av Claptons indre krise.
«Layla» var identisk med Patti Boyd, George Harrisons kone som gikk over til Clapton, men som til hans store fortvilelse vendte tilbake til Harrison. (For så å gifte seg med Clapton i 1979 …)
Heroin
Kjærlighetssorgen sendte Clapton ut i en hard heroinperiode. Derek & The Dominoes gikk i oppløsning, og nedbrutt trakk han seg tilbake. Først to år seinere, og fremdeles avhengig av heroin, klarte Pete Townshend med støtte fra bl.a. Steve Winwood og Ron Wood å overtale ham til et scene-comeback. Resultatet ble en ikke helt vellykket live-LP («Eric Clapton’s Rainbow Concert»), men det viktigste var at Clapton så smått var på vei tilbake til livet igjen.
Som en bekreftelse på dette kom hans solo-LP «461 Ocean Boulevard» i 1974, innledningen på en ny fase i Claptons karriere. Med mindre vekt på gitarhelten, og større på det melodiøse. Dessuten ga LPen ham en stor hit med Bob Marley-låten «I Shot The Sheriff».
– Jeg var faktisk ikke fornøyd med den låten og ville ikke gi den ut. Men plateselskapet sto på sitt og resten kjenner dere vel, sa Clapton med et smil i Edinburgh.
Joda. Det har blitt flere solo-LPer, turneer og sporadiske singelhits. Hans siste, helt ferske LP «Behind The Sun», er produsert av Phil Collins og kan skilte med Toto blant musikerne.
– Phil og jeg har kjent hverandre i flere år og trives godt sammen. Men selv om samarbeidet på platen fungerte godt, syntes ikke plateselskapet at resultatet ble kommersielt nok, og noe er derfor spilt inn senere, røpet Clapton.
– Elektroniske instrumenter har fremtiden foran seg. Også jeg er fascinert av synther, men gitaren vil nok likevel forbli mitt hovedinstrument. Det er med den på scenen jeg trives aller best.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser april 1985. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 9. april 1985)
Les også: Clapton er på reisefot (arkivintervju fra 1989)
Les også: Eric Clapton: En time og 24 netter (arkivintervju fra 1991)
Les også: Clapton, gutta og fylla
Les også: 25 år siden Eric Clapton gikk strømløs
