Denne sommeren er det 50 år siden Robert Wyatts album «Rock Bottom» kom ut. Nå hylles britens snodige mesterverk med boka «Book Bottom», skrevet av Thomas Hylland Eriksen og Øivind Hånes.
For meg var sommeren 1974 en musikalsk høytid jeg først i ettertid virkelig har klart å innse omfanget av. 1. juni var jeg til stede på Rainbow Theatre, da Kevin Ayers (sammen med John Cale, Brian Eno og Nico) inviterte til det som skulle bli livealbumet «June 1, 1974», og på samme sted bare en uke etter så jeg Lou Reed for første gang. Og da juni ble juli ble jeg først reddet av Ian Hunter på Buxton Festival før jeg kunne oppleve helter som Van Morrison, Tim Buckley og Allman Brothers Band på den første Knebworth-festivalen.
Og ikke minst, før mitt midlertidige opphold i England var over og studier i Norge kalte, slapp Robert Wyatt sitt andre soloalbum «Rock Bottom». En begivenhet som på mange måter også sluttet min musikalske sommersirkel, siden Robert Wyatt også var blant dem som var på scenen sammen med Kevin Ayers og medvirket på nevnte «June 1, 1974».
Begge de nevnte albumene fikk selvsagt bli med i kofferten hjem til Oslo.
Ulykken som endret livet
Mens historien om Robert Wyatt starter med Soft Machine i Canterbury, begynner historien om «Rock Bottom» på mange måter med et dramatisk fall i London sommeren 1973. Robert Wyatt var på fest og ble så sanseløst full at han falt ut gjennom et vindu i fjerde etasje. Ifølge legene var det trolig den høye promillen som reddet livet hans. Det gjorde kroppen så avslappet i møtet med bakken at han overlevde og «bare» ble lam fra ryggen og ned.
Dermed ble 28-åringen bundet til en rullestol, men i ettertid har Wyatt hevdet at ulykken kanskje heller enn å ødelegge hans liv reddet ham. Den ville livsførselen ble vanskelig å opprettholde fra rullestolen, og livsmønsteret ble et annet. Slett ikke uten alkohol, men likevel i helt andre og mer beskjedne mengder enn tidligere. Ifølge en selvransakende Wyatt hadde han alle tegn på alkoholisme før ulykken bandt ham til rullestolen.
Hans nye situasjon påvirket også musikken han lagde. Før ulykken var han allerede godt i gang med materialet som skulle bli «Rock Bottom». Han hadde blitt med kjæresten (som snart ble hans kone) Alfreda Benge på en langvarig filmjobb til Venezia, og da de tomme og ensomme hverdagene begynte å tynge ham, kjøpte hun et lite Riviera-orgel til ham som han kjapt omfavnet.
Fra skisser til ferdige låter
Men selv om mange av sangene ble påbegynt der, fant de mer av sin endelige form under Robert Wyatts sykehusopphold etter ulykken. Der kunne han drømme fritt og skape musikken helt ut fra sitt hode, hevdet han. Og med kompis og trommekollega Nick Mason fra Pink Floyd som produsent klarte han å konkretisere sine drømmer og feste dem til rillene som ble albumet «Rock Bottom».
Plata ble mottatt med stor jubel av kritikere og forståsegpåere da den ble sluppet 26. juli 1974, selv om den nok var litt for spesiell for å klatre høyt på listene. Men den har siden fortsatt å fascinere stadig nye generasjoner og lyttere, slik at den i dag regnes som en av rockens store klassikere.
Inspirerende lesing
Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen (født 1962) og forfatter og musiker Øivind Hånes (født 1960) var litt for unge for å fange «Rock Bottom» da den kom, men begge oppdaget den likevel som tenåringer. Og lot seg forføre til de grader at de nå fant tiden moden for å gi «Rock Bottom» et nytt liv innenfor to permer.
Det er en oppgave de har klart med bravur, der kunnskapen lyser og entusiasmen aldri svinner. Og selv om de i boka fordyper seg i musikk og tekst og byr på både akkordrekker og tekstanalyser, blir det aldri så nerdete at det lander i det introverte og utilgjengelige. De evner å levendegjøre sin fascinasjon for albumet med et lekent og metaforrikt språk, samtidig som de setter musikken inn i en kontekst.
Vi får filosofiske og sosiale betraktninger rundt datidas samfunn som muliggjorde den kreative eksplosjonen man opplevde i på 1960- og 1970-tallet, med spesielt fokus på det merkverdige miljøet i Wyatts hjemby Canterbury som var så viktig for britisk prog. I tillegg byr forfatterne på mange digresjoner der andre musikere i kretsen rundt Soft Machine får (deler av) sin historie fortalt. Muligens kan det bli i overkant for dem som bare er middels interessert i epoken, men for oss som er «skadet» og spesielt interesserte gir det en ekstra dimensjon.
I et av de første kapitlene skriver forfatterne om boka at «Kanskje forteller den deg noe annet enn det vi hører, men gi den en sjanse. Plata, altså.»
Det er en oppfordring det er lett å støtte. Men jeg får lyst til å tilføye: gi den en sjanse. Boka, altså.
Av Leif Gjerstad
Les også: Robert Wyatt – mellom sauer og søvn (intervju fra 1997)
Les også: Magiske dager, mytiske plater
Les også: Da Ian Hunter reddet Leffe
Les også: Den første Knebworth-festivalen
