Begge platene har allerede rukket å bli et par uker gamle, så desto større grunn til å gi de nye albumene til John Grant og Julia Holter litt oppmerksomhet nå, før det blir for seint. Det fortjener de.
Julia Holter «Have You In My Wilderness» (Domino)
Julia Holter har gjennom sine tre album «Tragedy» (2011), «Ekstatsis» (2012) og «Loud City Song» (2013) etablert seg som en av de kule artistene man liksom helst bør like. Selv har jeg vært litt ambivalent til Los Angeles-artisten, og noe forundret over den nesegruse dyrkelsen hipsterne har vist henne. Joda, visst er hun en spennende artist med mange interessante innfall. Men jeg har også opplevd henne som litt «arty farty», med en litt pretensiøs og konseptuell intellektuell tilnærming til musikken. Hun vandret stilsikkert og kunnskapsrikt rundt i den klassiske verden, i avantgardismen, i barrokken og hva det nå måtte være, mens hun knyttet linjer til greske klassikere.
Men uten helt å finne hjem. 30-åringen ble enda en av disse artistene jeg sorterer under «god, men gidder ikke spille».
Men det var før jeg hørte hennes nye og fjerde album «Have You In My Wilderness». Her har hun nærmet seg mainstream og blitt lettere tilgjengelig, uten at det på noen måte oppleves som utvannet. Tvertimot. Mange av de samme elementene som fascinerte på hennes tidligere plater er fortsatt til stede, men den klassisk skolerte artisten har på sin nye plate klart å nyansere og variere virkemidlene slik at vi nå kommer nærmere henne som sanselig person.
Når mange av låtene i tillegg har klart å foredle en popnerve som omfavner både 70-tallets californske singersongwriter-tradisjon og østkystsens kunstpop framstår «Have You In My Wilderness» som en av årets klart beste plater.
Se video: Julia Holter «Feel You»
John Grant «Grey Tickles, Black Pressure» (Bella Union)
John Grant er 47 år og hele 17 år eldre enn Holter. Men under årene og platene med gamlebandet Czars var det lite som tydet på at han skulle bli en så markant artist som han i dag er blitt.
«Grey Tickles, Black Pressure» er hans tredje album siden solodebuten i 2010 og bygger naturlig videre på det univers han så framgangsrikt har utforsket på de to foregående «Queen of Denmark» og mesterverket fra 2013, «Pale Green Ghosts».
De som kjenner ham vet at det betyr en fot i dansbar electronica og en i smektende (piano)ballader med nydelige orkestrale arrangement. Og selvsagt, med et lyrisk univers som både rommer bitende angst og sinne samt avvæpnende humor i all sin selvutleverende nakenhet. Ofte levert med en ordknapp, stilistisk snert av de helt sjeldne.
Albumtittelen skal være sammensatt av henholdsvis et islandsk og tyrkisk ordtrykk som sammen betyr noe slikt som midtlivskrisens mareritt. Og mens plata åpner og slutter med et par korte bibelsitat om kjærlighet, får vi Grants spesielle observasjoner om det vanskelige kjærlighetslivet derimellom.
Kanskje er det i tekstene vi finner den største utviklingen hos den Reykjavik-baserte amerikaneren denne gangen. Bitterheten som preget mange av tekstene etter at han for noen år siden ble diagnostisert med hiv, har fått vike (i hvert fall litt) for et mer forsonende blikk og erkjennelse av at «ja, det er ille, men andre kan ha det enda verre». Det gir deler av plata en litt lysere atmosfære, selv om den geniale kontrasten mellom smellvakre ballader og intens verbal smerte fortsatt er en av Grants bærebjelker.
Det andre elementet som er noe styrket på «Grey Tickles, Black Pressure» er electronica-partiene. En litt større del er giret mot dansegulvet, og er dessuten blitt mer funky siden sist. Noen ganger står disse partiene i veien for kjernen i Grants musikk, men stort sett klarer han å balansere disse to polene fint mot hverandre.
Med «Have You In My Wilderness» har Julia Holter tatt et grep som ventelig vil bredde publikumet hennes betraktelig. Med «Grey Tickles, Black Pressure» har John Grant lagd en plate som trolig vil styrke hans posisjon ytterligere.
Med «Have You In My Wilderness» og «Grey Tickels, Black Pressire» har de to artistene lagd to plater som lyser opp i høstmørket. Holter kanskje endog årets beste?
Se video: John Grant «Disappointing»
Av Leif Gjerstad
