Jeg kunne ha vært en Swiftiedad, om bare mine sønner hadde vært Swifties. Men så vidt jeg vet er de ikke det.
På selve nasjonaldagen inntar Taylor Swift Stockholm, med den første av tre utsolgte konserter på Friends Arena. Det blir også hennes eneste stopp i Skandinavia på den pågående Era-turneen.
Det har vært skrevet mange kløktige og mindre kløktige ord om Taylor Swift, i forbindelse med superstjernens forestående Sverige-besøk. Noen har omhandlet de enorme økonomiske ringvirkningene konsertene får for Stockholm. Det estimeres at tilreisende Swifties vil legge igjen en halv milliard kroner på overnatting, restaurantbesøk, shopping og andre turistrelaterte aktiviteter i den svenske hovedstaden under sitt konsertbesøk – og da er verken utgifter til konsertbilletter eller transport til/fra Stockholm medregnet.
Andre saker har omhandlet Taylor Swifts status som superstjerne. Er den faktisk fortjent eller mest en hype, et utslag av et like strømlinjeformet som velorganisert markedsføringsapparat? Her har skillelinjene til en viss grad gått ved alder og kulhet, som kollega Erik Valebrok grundig redegjorde for i sitt gode «Forsvarsskrift for Taylor Swift» på matogdrikke.no.
Swiftiepappa
Et tredje tema som har dukket opp i forlengelsen av dette er det som har fått betegnelsen Swiftiedads, det vil si voksne menn som deler sine barns (fortrinnsvis døtres) store entusiasme for Taylor Swift. Fedrene er fans, de også.
Også her har det oppstått skarpe fronter, mellom de som syns foreldre bør la barna ha Swift for seg selv og de som mener at det ikke bare er helt legitimt, men også positivt at foreldre og barn kan finne sammen som Swifties.
Swiftiedads finner du nok overalt, men fokuset på dem skjøt fart da en australsk undersøkelse med utgangspunkt i tall fra Spotify viste at 29 prosent av de voksne, mannlige lytterne betraktet seg som fans av Taylor Swift. Og mens nesten én av fem uttalte at de bare var litt tilfeldige lyttere, svarte ti prosent at de var «passionate fans».
Familieartist
Selv om vi kan finne andre eksempler på artister som samler fans over generasjonsskiller, virker effekten å være ekstra stor når det gjelder Taylor Swift. Noe av grunnen finner vi trolig i hennes image som gjør henne til bort i mot den perfekte familieartisten. Som country- og popartist har hun ikke framstått som utfordrende eller provoserende, noe som lett kan frastøte eldre lyttere. Men hun er likevel tøff nok til å være kul for de unge, mens hennes personlige tekster og musikk har åpenbare kvaliteter som også appellerer til de eldre.
At hun i tillegg tar politisk stilling og er tøff nok til å ta opp kampen mot sitt gamle plateselskap og spiller inn sine gamle plater påny for å gjenvinne kontrollen over sin musikk, applauderes også av mange.
Omvendt
Slik som meg. Som gammel musikkjournalist har jeg naturlig nok vært obs på henne i mange år, men kanskje mer som et popkulturelt fenomen enn som en artist jeg gadd å bruke særlig tid på. Det var først med de nedstrippete pandemi-indiefolk-albumene «folklore» og «evermore» i 2020 at jeg virkelig tok notam. Litt overraskende for meg selv endte de to platene blant mine desiderte favoritter det året, noe som også åpnet opp for å grave litt bakover i katalogen og finne godbiter som jeg overså i første omgang.
Så ja, i den forstand kan jeg vel kalle meg Swiftiedad – selv uten barn som er Swifties.
Av Leif Gjerstad
PS! En kollega med sans for Taylor Swift er Audun Vinger, som i sin anmeldelse av «folklore» i Dagens Næringsliv i 2020 brukte tittelen «Taylor Swift er den nye Dylan». I anmeldelsen viste han også et overlegent blikk inn i spåkula, da han etter en tur rundt Voldsløkka (hvor pandemien stoppet en planlagt Swift-konsert) filosoferte om vi ville få slike store konserter på gressletta igjen etter pandemien, før han zommet inn på Swift og skrev:
Jeg tenkte også på at Swift er så enorm nå (…) at lille Norge rett og slett blir litt knuslete. Hva har hun her å gjøre? Litt som i min oppvekst, da besøk fra Amerikas største stjerner var noe du måtte dra til Sverige for å oppleve»
