(Øyvind anbefaler – november 2024)
Det er om å gjøre å få platene ut før jul, og det merkes. November har vært en god måned, med visepop fra Lars Martin Myhre, rock fra Father John Misty og Peter Perrett og country fra gode gamle Willie Nelson, Benjamin Tod, Dwight Yoakam og Jamey Johnson. Med mere!
LARS MARTIN MYHRE: «Lønn»
Mange kjenner Lars Martin Myhre fra samarbeidet med Arild Nyquist og ikke minst Odd Børretzen, men ikke alle veit at han har hatt en solokarriere helt siden 1985. Du har kanskje hørt «Hun liknet på en som var pen» på radioen?
«Lønn» er spilt inn under helt spesielle omstendigheter. I over et år har Lars Martin Myhre vært under behandling for en alvorlig kreftdiagnose, med cellegift og stråling. Samtidig har han sammen med gode musikervenner arbeidet med materialet til et lite album (sju låter) som forelå tidligere denne måneden.
Han har et realistisk forhold til framtida: – Jeg vet jo ikke noe om hvordan dette vil gå. Det kan gå veldig bra, det kan gå «all right» – og det kan gå dårlig, sa han til Dagbladet i september. Han bestemte seg for å spille inn en ny plate med låter han har hatt liggende. «Hvis jeg skal dø nå, så kommer jeg til å rotere i urna hvis jeg ikke får gjort noe med dem», sier han til avisa.
Albumet omtales som en hyllest til musikken, kjærligheten og menneskene. I «Kontrapunkt» blir Johan Sebastian Bachs «Jesu, bleibet meine Freude» eller «Jesu, Joy of Man’s Desiring», elegant flettet inn, over en varm tekst om kjærlighet og om å «være sammen i sitt kontrapunkt», signert Myhre og Ingvar Hovland. Det samme grepet gjør han delvis med «Tar du imot meg – en flyktning synger Händel» (Händels «Lascia ch’io pianga»).
Den mest spennende låten er likevel «Ta meg tilbake til 69», en herlig og sjarmerende stemningsrapport fra det året Myhre ble tenåring – da alt var enkelt, jentene kom på glid helt uten Tinder, Satan var ubarbert og Vårherre var blid. Det er utrolig hva han har fått inn på fire og et halvt minutt.
En annen favoritt er den varme, jazzinspirerte kjærlighetserklæringen «Da tror jeg på deg» med Terje Johannesen på trompet, Øystein Trollsås på saksofon og Terje Norum på piano. Andre «medskyldige»: Olaf «Knerten» Kamfjord (kontrabass), Eirik Hansen (gitar), Perry Stenbäck (gitar), Jon K. Rosslund (trommer), Geir Sundstøl (munnspill/mandolin), Ingunn Sørli Øksnes (nøkkelharpe) og Anette Gilje (vokal).
Vi krysser fingrene for Lars Martin, og håper at han får mange flere år som en viktig kraft i norsk musikkliv.
FATHER JOHN MISTY: «Mahashmamashana»
Josh Tillman alias Father John Misty har virkelig taket på meg. «Chloe and the Next 20th Century» (2022) var en innertier, og med noen få unntak følger han flott opp på sitt sjette studioalbum, «Mahashmamashana» (for en tittel!).
Albumet åpner knallsterkt. Tittellåten, en ballade som «bader» i strykere og en «mild» saksofon, i et nydelig arrangement signert Tillmans medprodusent Drew Erickson, er over ni minutter lang. Den er over før du får tenkt deg om. Ikke et minutt for lang, altså. Og – som den mannen synger!
«She Cleans Up» har litt Beatles a la «Come Together» i seg og er den låten som skiller seg mest fra resten av låtene på dette albumet. En artig detalj er at Tillman refererer til «All the king’s horses, all the king’s men» fra barneregla «Humpty Dumpty» i «Josh Tillman and the Accidental Dose». Det samme gjør Nick Cave i åpningslåten på årets album «Wild God».
«Mental Health», også det med et flott strykearrangement, er egnet til å roe ned et urolig sinn. Den minner om tittellåten fra hans andre studioalbum, «I Love you Honeybear» (2015), et av Father Johns fineste låtøyeblikk. Blant de mange andre høydpunktene på albumet er drøyt åtte minutter lange «I Guess Time Just Makes Fools of Us All», som også er med på Father Johns «Greatest Hits»-album fra august. Han har åpenbart hatt trua på låten! Vemodig er det når Father John avslutter med vakre «Summer’s Gone».
Som forgjengeren er «Mahashmamashana» variert, men likevel ikke sprikende. Det er Father John Misty hele veien – åtte låter på 50 minutter. Han har uttalt at han føler at dette godt kan være hans siste album. La oss håpe han glemmer det ganske fort.
3. april spiller han på Sentrum Scene i Oslo.
BENJAMIN TOD: «Shooting Star»
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i honky tonk, den tradisjonelle countrymusikken som hadde artister som Hank Williams, George Jones og Lefty Frizzell som ledestjerner og ble spilt på klubbene i gamle dager. En av dem som holder fanen høyt i denne sjangeren i dag, med en liten touch av folk, er Benjamin Tod (33).
I aprilspalta skrev jeg meget begeistret om «Survived» med Lost Dog Street Band, bandet Tod har sammen med kona Ashley Mae og Jeff Loops. I oktober kom så soloalbumet «Shooting Star», som består av ti låter. Siste spor er «One Last Time» med Sierra Ferrell, en spennende artist som mikser country, jazz, folk og blues. Tankene går ellers til band som BR5-49 og artister som Colter Wall. Suverent for andre gang i år!
WILLIE NELSON: «Last Leaf On The Tree»
Willie Nelson, «det siste bladet på treet»! Jeg lar meg fortsatt blende av 91-åringens enorme kapasitet og stamina. Tidlig denne måneden ga han ut årets andre album. Om jeg skal sette de to opp mot hverandre holder jeg en knapp på «The Border», oppkalt etter Rodney Crowells suverene låt, men også på «Last Leaf On The Tree» er det svært mye å glede seg over.
Albumet er produsert av hans yngste sønn, Micah Nelson, som også spiller en rekke instrumenter på albumet. Sammen med broren Lukas Nelson har han de siste åra vært en god støttespiller for den aldrende artisten med den karakteristiske, værbitte stemmen og det ekstraordinære gitarspillet. Begge de to har spilt i bandet til Neil Young.
Micah er ingen tradisjonell artist og produsent, så det er et overraskende «stille» og delvis eksperimentelt album. Keith Richards’ «Robbed Island» og The Flaming Lips’ «Do You Realize??» er mine favoritter.
Tom Waits og Neil Young har signert to hver, mens andre låter er hentet fra blant andre Beck, Nina Simone og Warren Zevon i tillegg til Micah og Willie sjøl. «Silence is unusually loud tonight», synger Willie avslutningsvis i sin egen «The Ghost», et annet høydepunkt. Stillhet er fint, men Willie kan godt få fylle den med lyd når som helst.
JAMEY JOHNSON: «Midnight Gasoline»
14 år er gått siden Willies golf- og røykevenn (!) Jamey Johnson ga ut forrige album med egne låter, doble «The Guitar Song». Ti år gamle «Living For A Song: A Tribute To Hank Cochran» kan også anbefales.
Amerikaneren er ikke veldig kjent i Norge, men kjennere hadde ingen problemer med å legge merke til ham under den tv-sendte hyllestkonserten på 85-årsdagen, «Alle elsker Willie». Forhåpentligvis gjelder det også når den store 90-årsferingen i fjor sendes på tv. Konserten er allerede ute på plate, men den ble også filmet. Det er bare å se etter mannen med det gråeste og lengste håret og skjegget i konkurranse med en annen kompis, Chris Stapleton, som han har skrevet to av låtene på dette comeback-albumet sammen med – den ene også sammen med Tony Joe White.
En liten digresjon: At Willie er god kompis med Jamey, som er halvparten så gammel, var tydelig å se da jeg møtte begge på golfbanen til Willie for elleve år siden. De diskuterte hva Willie skulle gjøre på 80-årsdagen sin, og Willie fortalte at han skulle spille konsert. Det var ikke noe han heller ville gjøre. Gutta tok så noen gode magedrag før de vinket ha det i golfbilen og satte kursen mot første hull på Willie’s nihullsbane Cut ‘N Put. Året etter møtte jeg dem i saloonen i Willie Nelson Headquarters, westernbyen Luck. Jamey og en kompis slo ihjel tida med et slag Domino mens jeg intervjuet Willie.
Det er likheter mellom de to artistene, først og fremst at ingen av dem er «vanlige» countryartister. Her er det ingen frierier til de tradisjonelle – og kommersielle – countrystasjonene, men gode sanger i ganske sakte tempo som gir rom for å lytte. Charlie Daniels’ «Trudy» (med Randy Houser) og delvis «Saturday Night in New Orleans» skiller seg ut stilmessig med fullt trøkk fra blåsere. Da passer det forresten greit å følge opp med gode «Sober»! Jameys tekster, og låter som «Someday When I’m Old» og «I’m Tired Of It All», gir ellers rom for ettertanke. Og – som vanlig når countrymusikkens superprodusent Dave Cobb står bak, er dette høyst høreverdig!
PETER PERRETT: «The Cleansing»
«If I’m gonna throw myself in front of a train, I’ll wait till after Christmas» synger Peter Perrett i åpningslåten «I Wanna Go With Dignity» på «The Cleansing». Stort råere blir det ikke!
Den 72 år gamle briten har hatt lange pauser fra rockebransjen etter plater med The Only Ones og The One, men må sies å ha vært ganske produktiv etter at han vendte tilbake i 2017 etter 21 år. Den lange pausen har sammenheng med at han sleit med store dop-problemer fram til tidlig på 2010-tallet.
Doble «The Cleansing» (20 låter) er album nummer to etter comebackalbumet «How The West Was Won». Det er musikk som vaker i skjæringspunktet mellom punk og mer tradisjonell rock i sin reineste form, i slekt med artister som Lou Reed og Patti Smith.
Her er framfor alt mye fjong gitar, men også mer reflekterende og dempede låter. Tekstene er usedvanlig sterke. Han gjør opp en slags status, og virker bunnløs ærlig – som når han tar et slags oppgjør med eget rusmisbruk i «All that time»: «All that time I thought I was having fun / Just another wasted life / Shit happens (…) All that time can never be replaced / Especially when your memory is erased». Gjester som Johnny Marr (The Smiths) Bobby Gillespie og Douglas Hart (Primal Scream / The Jesus & Mary Chain) og Carlos O’Connell (Fontaines D.C.) bidrar, mens sønnen Jamie Perrett spiller gitar og produserer og Peter Perett Jr. spiller bass.
DWIGHT YOAKAM: «Brighter Days»
Det er faktisk ni år siden Dwight Yoakams forrige studioalbum med nytt materiale, hele 13 nye låter og en ny innspilling av tradisjonelle «Keep on the Sunny Side».
Yoakam (68) var den kuleste, med åletrange bukser med sleng, hvit hatt og Nudie-dresser. Albumdebuten «Guitars, Cadillacs, Etc., Etc.» (1986) har en spesiell plass, men albumene kom tett og spesielt sanger som «I Sang Dixie» og Buck Owens’ «Streets of Bakersfield», i duett med Buck (begge fra 88-albumet «Buenas Noches From a Lonely Room»), gjorde inntrykk. Nettopp «The Bakersfield Sound» står sentralt i musikken til Yoakam, som særlig har Buck og Merle Haggard som forbilder.
I den lange pausen har Yoakam endret litt perspektiv på ting. Han er blant annet blitt gift og far i langt framskreden alder, og hans fire år gamle sønn Dalton synger helt til slutt på tittelsporet. En annen gjest er rapperen og nå mer sangeren Post Malone på «I Don’t Know How To Say Goodbye (Bang Bang Boom Boom)».
«Brighter Days» er på ingen måte epokegjørende, men sjøl om det ikke når opp mot hans tre første album, som alle gikk til topps på Billboards countryliste, er det absolutt et hyggelig gjenhør. «We passed the audition», som han sier på tampen av «Can’t Be Wrong»!
Kort fortalt:
MICHAEL KIWANUKA: «Small Changes»
Det er gått fem år siden Michael Kiwanukas suksessalbum «Kiwanuka». I mellomtida har han vært tilbake i Norge og gitt strålende konserter på Øyafestivalen og Bergenfest (2022). Og tittelen til tross, det er ganske små endringer på «Small Changes» – om du ser bort fra at han har roet seg ned musikalsk siden «Kiwanuka» (2019). «Small Changes» er et smektende, harmonisk og framfor alt vakkert – om ikke like lekent – album. Det har ikke «drivere» a la «Hero» og «Living In Denial», sjøl om «Floating Parade», «Rebel Soul» og «Four Long Years» absolutt burde kvalifisere. Først og fremst er det et jevnere album – stort sett i R&B- og soulsjangeren.
BANANAGUN: «Why is the Colour of the Sky?»
Bananagun er et «artig» band fra Australia med et «artig» navn. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente til dem før jeg satte på gruppas ferske album. Bandnavnet pirret nysgjerrigheten. De startet i 2016, albumdebuterte i 2020 med «The True Story of Bananagun» og kom med oppfølgeren «Why is the Colour of the Sky?» tidlig denne måneden.
Det er et fascinerende musikalsk univers Bananagun drar oss inn i. Det kalles gjerne psychrock, men her er også elementer av jazz, retropop, folkrock og såkalt kosmisk musikk. Passe «skakt», altså. «Hippiemusikk» kan du også kalle det. Det spilles og det synges og nynnes og det eksperimenteres. Om du tror du har hørt det før er det fordi de trekker inn elementer herfra og derfra og skaper noe eget ut av det. Spennende!
KENNETH NORUM: «This Too Will Pass»
Kenneth Norums (34) tredje album, og hans første på fire år, er spilt inn i hans eget Himelaga Studios og produsert og mikset av ham sjøl. Prosessen startet under pandemien. Han har vært opptatt av å fortelle historier, og presenterer ti gode låter som du kan velge om du vil kalle country eller americana. Norum står ikke tilbake for mange av sine amerikanske sjangerkolleger. Det er lekkert anrettet av et band bestående av Johannes Gjendem, Eirik Askerøi, Martine Haugen, Daniel Norum, Per Tore Gresseth og Kim K. Nielsen, mens Norum sjøl spiller en rekke instrumenter.
LAURA MARLING: «Patterns in Repeat»
Mykt og sensuelt er nøkkelord om jeg skal definere musikken til britiske Laura Marling (34). «Patterns in Repeat» er hennes første album på fire år, spilt inn i hjemmestudioet i London med hennes drøyt ett år gamle datter ringside. Marling er veldig til stede i sitt nye liv som mor, og det er en flott ro og harmoni over hele albumet. Strykere, spilt inn i New York, har en viktig rolle i lydbildet. Det er lett å høre i spor som «Child of Mine», «No One’s Gonna Love You Like I Can», «Caroline» og tittellåten. Denne og mange andre album her er gode alternativer til julemusikken som kommer til å dominere radioene fram mot jul.
Av Øyvind Rønning
