Lillebjørn fyller 70 år

I mer enn fem tiår har han vært Oslos bypoet. Mandag 21. desember fyller Lillebjørn Nilsen 70 år. 

Da Lou Reed en gang ble spurt hva det første han tenkte på hvis noen sa «New York», kom hans enkle svar uten nøling: «me». Hvis noen spør meg hva det første jeg tenker på hvis noen sier Oslo, kunne jeg være fristet til å si Lillebjørn Nilsen. For han har jo alltid vært der, som en trubadur og skald tett knyttet til Oslo. Som en låtsmed som har gitt oss «Tanta til Beate», «Alexander Kiellands Plass», God natt Oslo», «Gategutt (med tekst av Rudolf Nilsen)», «Bysommer» og mange andre godbiter uløselig forbundet med Oslo.

– Jeg kan ikke skrive om New York. Mine tekster må vokse ut fra noe jeg selv har erfart, har Lillebjørn selv forklart om hvorfor han har tviholdt på norsk og hvorfor så mange av hans låter har hentet næring fra den norske hovedstaden.

Skjønt, i et intervju jeg gjorde med ham i 1986 ville han Oslo-myten litt til livs. Han hevdet bestemt at en gjennomgang av det han hadde spilt inn av egne låter siden LP-debuten med The Young Norwegians i 1967 viste at bare 12 prosent av sangene handlet om Oslo.

– Dette som et lite apropos til de som absolutt skal plassere meg i en liten lukket Oslo-bås, kommenterte artisten.

Inspirasjon

Det som uansett er litt artig er at artisten som på mange måter har definert Oslo og fungert som byens ambassadør, selv hentet inspirasjon fra over dammen da han tok sine første artistskritt på 1960-tallet. Og det var den amerikanske folkemusikkbølgen og protestsangbevegelsen generelt og Pete Seeger spesielt som staket ut kursen for Lillebjørn Nilsen.

Han var selvsagt ikke alene om å søke inspirasjon fra britiske, irske og amerikanske forbilder. Det var mange som ham blant norske artistspirer, og de fant sitt faste møtested på viseklubben Dolphin’s i Oslo. Lillebjørn, Øystein Sunde, Ole Paus, Finn Kalvik og alle de andre. Så vidt jeg kan huske var det også der jeg første gang hørte Lillebjørn live. 

Gjennombruddet

Siden er det blitt flere konsertopplevelser med Lillebjørn Nilsen opp gjennom årene. Og det er jo ikke så rart, med tanke på hvor sentral han har vært i norsk visesang og musikkliv i alle disse tiårene. 

Hans solodebut fant sted allerede i 1971 med LPen «Tilbake», med «Far har fortalt» og «Nattstemning fra en by» som to spor som viste noe av den slentrende varsomheten i Nilsens visemusikk som er blitt et slags varemerke for Lillebjørn. Og med oppfølgeren «Portrett» to år etter kom også det store gjennombruddet. Det var også på denne plata han fortalte både om «Gategutt» og «Barn av regnbuen». Sistnevnte en så ikonisk låt og så nært knyttet til norsk historie at mange fortsatt tror at det er Lillebjørn Nilsens egen låt, selv om den er hentet fra Pete Seegers katalog.

Gitarlærer

Den gangen tror jeg ikke at jeg reflekterte så mye over det, men i dag blir jeg litt mer forundret over å tenke på at Lillbjørn ikke en gang hadde fylt 23 år da han i 1973 også kom ut med «Lillebjørns gitarbok». Læreboken som generasjoner nordmenn har sittet bøyd over, mens de prøver å mestre gitaren. Den har i dag solgt nærmere 200.000 og skal med det visstnok også være Norges mest solgte frittstående læreverk.

Det er uansett ingen tvil om at Lillebjørn Nilsen på 1970-tallet ble en av Norges største stjerner, som også kunne få hits med barnesanger som «Haba Haba» uten at det syntes å ramme hans status i nevneverdig grad. Suksessen fortsatte også på 1980-tallet, først som soloartist før han mot slutten av tiåret ble en del av Gitarkameratene sammen med kompisene Øystein Sunde, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen.

Kvartetten fikk en enorm suksess med sine to album «Gitarkameratene» i 1989 og «Typisk norsk» året etter. Men etter det har faktisk Lillebjørn Nilsen bare gitt ut et album med nytt stoff, «Nære Nilsen» i 1993. Siden er det kun blitt et par samleplater og en plateboks med gammelt materiale fra hans hånd.

Sommerkonserter

Selv om plateartisten Lillebjørn Nilsen pensjonerte seg for over 25 år siden, har han fortsatt som liveartist inntil nylig. Blant annet hadde han i mange år en sommerkonsert på Rockefeller, som jeg dessverre bare fikk vært på et par ganger, siden han insisterte på å legge dem til midt i sommerferien. 

De to gangene jeg fikk vært der var uansett så upretensiøst hyggelige at jeg tenkte jeg måtte prøve å få det til å bli en fast sommertradisjon. Jeg nevnte det for ham under et lengre intervju i 2012 (for ABC Nyheter, nå forsvunnet i skyen), og da var han raus nok til å love mange flere muligheter.

Han sto da også på programmet til både Rockefeller med nok en Bysommerkonsert (den 23. i rekken) og Øya-festivalen tidligere i år, men begge ble avlyst grunnet koronaen. Og i et epost-intervju med NTB i anledning 70-årsdagen antyder han at det trolig heller ikke blir flere. 

– Mine årlige sommerkonserter på Rockefeller, festivaler i inn- og utland er nå gode minner. Etter 55 år på veien trives jeg i mitt arbeidsrom, sier Nilsen.

Gode minner

Dermed blir kanskje den finfine konserten han hadde på Rockefeller sammen med datteren Siri i 2016 den siste jeg fikk sett med Lillebjørn Nilsen. 

Mens jeg alltid vil huske seansen på Youngstorget i Oslo i april 2012, da vi sammen med 40.000 andre sang «Barn av regnbuen» slik at Utøya-terroristen måtte høre den «kulturmarxistiske» sangen han hatet så intenst helt inn på cella han satt i. Det er muligens også siste gang jeg strigråt på en konsert, på en måte som føltes både vondt og veldig godt på samme gang. 

Gratulerer med 70-årsdagen, Lillebjørn.

Av Leif Gjerstad

PS! I anledning 70-årsdagen til Lillebjørn Nilsen kommer det også ut en hyllestplate til Lillebjørn, «Crescendo i gågata», der artistkolleger og venner gjør sine tolkning av åtte av hans låter.