For snart 20 år siden skapte Mikael Niemi (f. 1959) furore med «Populærmusikk fra Vittula». Nå har den svenske forfatteren klart det igjen. Men «Koke bjørn» er en helt annen type bok.
Mikael Niemi «Koke bjørn» (Forlaget Oktober)
Hadde du på forhånd fortalt at boka jeg skulle lese var en historisk roman med fokus på læstadianerne og handling fra det utfattige lille Kengis lengst nord i Sverige mot finskegrensen, så hadde jeg nok kunnet styre min begeistring. Og om du så hadde fortalt at presten i boka bakser med en krimgåte av den gamle, langsomme sorten ville det neppe hjulpet særlig. Mine forventninger ville vært svært beskjedne.
Men så feil kan man altså ta. «Koke bjørn» er en bok som beveger seg på mange plan, der den elegant balanserer mellom religiøse grublerier og jakten på en morder.
Eller rettere sagt en slagbjørn, som Kengis alkoholiserte lensmann kjapt slår fast er den skyldige når ei ung tjenestejente forsvinner og seinere blir funnet drept. Han utlover dusør til den som klarer å finne og uskadeliggjøre slagbjørnen.
Læstadius som krimetterforsker
Presten (som aldri navngis, men som i etterordet identifiseres som Lars Levi Læstadius) er imidlertid av en annen oppfatning. Det var han og hans lærling, samegutten Jussi, som fant den drepte jenta. Og sporene presten avdekker peker i en helt annen retning: Mot en tobent drapsmann som trolig kan slå til igjen.
Nettopp det den botanisk interesserte presten frykter skjer ikke lenge etter. Enda en tjenestejente blir overfalt, og igjen viser lensmannen øvrighetens arroganse overfor og likegyldighet til traktens fattige. Det blir presten som i det stille får bruke sin skarpe observasjonsevne til langsomt, men sikkert å sirkle inn drapsmannen på Sherlock Holmes-liknende vis.
Parallelt med sin private drapsetterforskning, sliter presten med sin religiøse grubling. Hans korstog mot alkoholen og et pietistisk liv er viden kjent, og i boka avlegges også Kautokeino-opprøret et besøk. Troen på sin Gud bevarer presten uansett hvilke prøvelser han blir utsatt for, men troen på sin egen kraft og aldringsprosessen har den 52-årige presten litt større problemer med å forsone seg med.
Jussi og språkets makt
Bokas hovedpersonen er likevel ikke presten, men Jussi, den vingeklipte lille samegutten som presten fant i en grøftekant og tok hjem til seg. Der får han et nytt liv og lærer seg å lese og skrive. Noe som Niemi like vakkert som effektivt bruker til å reflektere over ordenes magi. At det er i dem vi finner identitet, at det er gjennom språket verden blir til. Eller som Jussi skriver: «Når man er innskrevet, kan man aldri glemmes«. Det var da han ble til noen.
De parallelle løpene Niemi (f. 1959) legger opp til i «Koke bjørn» rommer overtro, ondskap og moralsk forfall, men også fornuft, kjærlighet og tro på kunnskapens kraft. Mens forfatteren på sin side byr på en drivende fortellerglede og et poetisk nærvær som gjør «Koke bjørn» til en sjeldent stor leseopplevelse.
Av Leif Gjerstad
Les flere påskeanbefalinger her!
